Ledelsen har kontroll, men presset fra ytre høyre er økende:

Siv Jensens metode

FrP har politisk spenst fordi partiet forener ansvarlighet og populisme. Det er en konstruksjon som ikke tåler for store rystelser, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Siv Jensen har en av de sikreste posisjonene i norsk politikk. Det kan hun langt på vei takke seg selv for. Under hennes myndige hånd råder en partikultur som forlanger - og får - lojalitet til FrPs politiske prosjekter. I motsetning til hva mange tror, foregår det ingen rivalisering mellom partileder Jensen og nestleder Sylvi Listhaug. De jobber godt sammen. Slik var også situasjonen i årene da Per Sandberg var nestleder. Et slikt samhold er gull verdt i et populistisk parti som nærmest pr. definisjon har store innebygde spenninger.

Fremskrittspartiets historie har ingen mangel på drama og sterke personmotsetninger. Utrensking og utstøtelse av giftige eller konkurrerende elementer har pågått kontinuerlig siden partiet ble stiftet i 1973. Men parallelt foregikk det også profesjonell partibygging og skolering av tillitsvalgte. Deltakelsen i Solberg-regjeringen utfordret den indre disiplinen og ledelsens kontroll, men det har ikke skjedd sprekkdannelser av betydning.

Det skyldes en strategi som vi kan kalle Jensens metode: FrP skal opptre ansvarlig i regjering, men samtidig beholde og markere den populistiske tradisjonen i sin agitasjon. Derfor kunne Per Sandberg forsikre velgerne om at han skulle opptre som en pest og en plage i forhold til regjeringen. Nå har Sylvi Listhaug både den samme posisjonen i partiet og rollen som folkelig megafon. Dette er ikke uttrykk for noen illojalitet, men tvert imot et godt regissert rollespill. Noen vil også kalle det dobbeltspill.

Selv om formelen virker godt internt i partiet, er den ingen forsikring når det gjelder forholdet til velgerne. I den siste målingen Ipsos har gjort for Dagbladet, får FrP en oppslutning på 10,4 prosent, et fall på 4,5 prosentpoeng siden september og den dårligste målingen siden 2015. Kommunevalget neste år blir en viktig styrkeprøve for partiet, men vil også ha betydning for fremtidig politikk og ledelse.

Siv Jensen sitter trygt og avviser enhver spekulasjon om sin avgang. Det er først foran stortingsvalget i 2021 at hun må si endelig fra om hun skal videre i politikken. I mellomtida posisjonerer Sylvi Listhaug og Jon Georg Dale seg som arvtakere. De to representerer også hver sin politiske hovedretning med Dale i rollen som ansvarlig realist og Listhaug som skarp populist. Listhaug har en fordel fordi hennes rolle som nestleder innebærer bred kontakt med partiorganisasjonen. Den er nokså nedslitt og må styrkes foran kommunevalget. Dette arbeidet må Listhaug lykkes med for å klatre videre.

Det er ingen selvfølge. Listhaug har fått store politiske oppgaver og posisjoner, men resultatene er nokså beskjedne. Hun er best som prosjektmaker: Båten blir til mens du ror. Hennes politiske tidshorisont er for kort til å leve med hele syklusen som ligger bak viktige politiske reformer. Den inneholder gjerne et langt spenn fra ide til utredning, høringer, kompromisser, vedtak, iverksettelse og evaluering. Det er tungvint for en som mener at de beste ideene bare kommer til henne.

På den annen er det en betydelig utålmodighet i deler av partiet og blant velgerne på ytre høyre fløy. FrP har så langt ikke gått gjennom den radikaliseringen som preger mange høyrepopulistiske partier og bevegelser i Europa og USA. Bompenger, økte avgifter og høye innvandringstall fyrer opp kravene om en skarpere kurs. Noen snakker høyt om at protestpartiet er blitt et eliteparti. Sylvi Listhaug er antakelig den som best kan ta tak i, og utnytte, slike strømninger. Hun forener en offensiv forakt for sine motstandere med en blødende offerrolle. Listhaug refser andre med språkets hardeste gloser, men sier hun gråter når hun selv får så hatten passer. For noen er dette et eksempel sentimental selvgodhet, men flere mener nok det er en ekte posisjon som også reflekterer deres egne erfaringer. Mange av disse velgerne opplever sosial og økonomisk forskjellsbehandling og mangel på likeverd.

FrP i dag er verken ekstremt eller rasistisk, men et demokratisk populistparti der norsk identitet, front mot islam og kravet til utlendingers assimilering står sterkt. Det er ikke hogd i stein at det vil fortsette slik. Ytre høyre har nå medieplattformer som resett.no, document.no og Human Rights Services (HRS). Sistnevnte startet nylig en «folkebevegelse». Presset mot FrP vil bli sterkere, og det blir viktigere å følge med på Sylvi Listhaugs politiske utvikling.