FORUTSIGBART: Frp-leder Siv Jensen  inntar ønskeposisjonen - å stå alene mot alle de andre partiene.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
FORUTSIGBART: Frp-leder Siv Jensen inntar ønskeposisjonen - å stå alene mot alle de andre partiene. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Siv Jensens Svartebok

Siv Jensen vil ha kommunal boikott av syriske flyktninger. Da må både Stortinget og egen regjering overkjøres. Frp vil ikke styre, bare vinne velgere.

Kommentar

Du kan stille klokka etter Fremskrittspartiet. Når det går mot valg spiller partiet ut innvandringskortet. Alltid og uten unntak. Derfor var det knapt noen overraskelse at partileder Siv Jensen åpnet valgkampen med å oppfordre kommunene til å si nei til Syria-flyktninger. Hvis noe er nytt må det være Jensens vilje til både å overkjøre Stortingets vedtak og regjeringens plikt til å gjennomføre det. På den annen side var boikottutspillet siste ledd i en prosess. Allerede på Frp's landsmøte i mai ble det klart at partiet ikke ville være med på å ta imot 10000 syriske flyktninger, slik de rødgrønne, Venstre og KrF gikk inn for. Frp ville heller ikke være med på Syria-kompromisset om å ta imot 8000 flyktninger. Da avtalen ble kjent, innkalte Frp stortingsgruppa til krisemøte og forlangte en nasjonal folkeavstemning om avtalen.

I et slikt perspektiv var Siv Jensens valgkamputspill innlysende i sin forutsigbarhet. Kamp mot innvandring, asylsøkere, flyktninger og islam er tross alt hovedkapitlet i partiets politiske Svartebok.

For Frp er det avgjørende viktig at partiets fremste vinnersak får en sentral plass i valgkampen. Utspillet om å motarbeide utplassering av kvoteflyktninger i kommunene, er skreddersydd for dette formålet. Det åpner for den store debatten om innvandring og islam, samtidig som spørsmålet knyttes direkte til hvordan den enkelte kommune skal håndtere utplasseringen av flyktninger. Da kan flyktninger settes opp mot andre oppgaver, f.eks. eldreomsorg eller skole.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik skaper Siv Jensen den ønskeposisjonen som partiet er så avhengig av for å lykkes: Å stå alene mot alle de andre partiene.

Frp skal framstå som den egentlige opposisjonen, selv om partiet sitter i regjering. Det er allerede tegn på at strategien virker. Tidligere i år hadde partiet katastrofetall på meningsmålingene. Kampen mot å ta imot flyktninger har ført velgerne i Frp's retning. De siste meningsmålingene tyder på at Frp kan få større oppslutning enn ved forrige kommunevalg da resultatet var 11.4 prosent.

Partiet har et nokså stort reservoar å forsyne seg fra. En måling utført av Ipsos for Nettavisen viser at rundt 35 prosent av velgerne er imot å ta Syria-flyktningene til Norge.

Ingen kan forvente at Siv Jensen frivillig vil gi slipp på sitt beste politiske kort i en viktig valgkamp. Problemet er at kampanjen både utfordrer vårt politiske styresett og Frp's egen troverdighet. Professor og valgforsker Frank Aarebrot sier til Aftenposten at Siv Jensen legger opp til en rotete statsform som utfordrer parlamentarismen: «å aktivt oppfordre folkevalgte på lavere nivå til å sabotere et stortingsvedtak, er å gå for langt».

Han mener det blir problematisk dersom statsråder i regjeringen på flere områder skulle anbefale folk å sabotere stortingsvedtak. På den annen side er det ikke første gang at Frp spiller på to hester i et viktig politisk spørsmål. Som kjent gikk partiets stortingsgruppe tydelig mot regjeringens håndtering av trygdeoppgjøret.

Her ser vi begynnelsen på et mønster og en politisk strategi. Siv Jensen vil både styre skuta og gå utenbords på årene. Partiet forbeholder seg retten til å være i opposisjon til sin egen regjering når det er tjent med det. Det er SVs ublide skjebne etter åtte år i regjering som skremmer. Frykten for å bli knust av ansvarlighet, kompromisser og usikker kjærlighet. Spørsmålet er hvor langt Erna Solberg vil tillate at Frp driver opposisjonelt solospill. I Syria-spørsmålet har hun nokså nonchalant akseptert Siv Jensens utspill som et uttrykk for ytringsfrihet. I lengden kan likevel ingen statsminister akseptere at partneren er politisk utro.

På den annen side kan det godt tenkes at Frp på går ut av regjeringen hvis ansvarligheten ikke gir tilstrekkelig politisk gevinst.

Det store komplekset som omfatter asyl, arbeidsinnvandring, integrering og gryende kulturkonflikter, er ikke et spørsmål av annen rang. I lengden kan verken Høyre, Venstre, KrF eller opposisjonen i Ap og SV la Fremskrittspartiet ha et slags monopol på dette politikkområdet. Den eksplosive økningen i antall flyktninger fra Midtøsten og Afrika vil sette de politiske motsetningene på spissen, og antakelig tvinge fram kursendringer. Disse partiene kan ikke gjøre som Frp, dvs. ha brystet fullt av menneskelighet hvis flyktningene kan hjelpes langt vekk, men gjerrig stenge dørene når de nærmer seg våre grenser.

Likevel er det ingen tvil om hvor vinden blåser. Det går mot en mer restriktiv innvandringspolitikk, hardere krav til integrering og ny nasjonalisme.