Revidert nasjonalbudsjett:

Siv og Erna forsyner seg kraftig av framtidige generasjoners sparepenger

Erna Solbergs viktigste prosjekt har vært å samle de fire partiene på borgerlig side for å beholde makten. Prisen for det må framtidas generasjoner betale.

Bruker for mye: Finansminister Siv Jensen bruker opp neste generasjons sparepenger, skriver spaltist Hannah Gitmark. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Bruker for mye: Finansminister Siv Jensen bruker opp neste generasjons sparepenger, skriver spaltist Hannah Gitmark. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer
Meninger

Hvert år i mai legger regjeringen fram revidert nasjonalbudsjett. Hensikten er å justere for viktige endringer som har skjedd siden budsjettet ble lagt fram i oktober foregående år, og som har konsekvenser for norsk økonomi og som fører til behov for endret kurs. I tillegg legges et revidert statsbudsjett fram, noe som gir regjeringen muligheter til å omprioritere bevilgninger til ulike formål. Statsbudsjettet har en verdi på langt over tusen milliarder kroner, så hvilke prioriteringer som gjøres her har enorm betydning for samfunnets utvikling.

Spaltist

Hannah Gitmark

Hannah er fagansvarlig for arbeidsliv og økonomi i Tankesmien Agenda.

I dag ble regjeringen Solbergs reviderte budsjett for 2019 lagt fram. Det er hennes sjette reviderte budsjett som statsminister, men det er den nåværende regjeringskonstellasjonens første. En konstellasjon som i tillegg til å bestå av de opprinnelige partiene Høyre og Frp og seinere Venstre, i dag også består av KrF. Det reviderte budsjettet viser at utvidelsen av regjeringen også har ført til en utvidelse av pengebruken.

Nøkkeltallene fra det reviderte budsjettet viser at pengebruken øker i forhold til det som ble planlagt i budsjettet i fjor høst. Fra å ha en nøytral budsjettimpuls, altså at oljepengebruken øker i takt med veksten i økonomien og dermed ikke bidrar til å gi økt gass i norsk økonomi (en såkalt nøytral finanspolitikk), er impulsen i revidert budsjett positiv. Det betyr at regjeringen legger opp til at oljepengebruken igjen skal øke med mer enn økonomien vokser, slik tilfellet har vært i regjeringens første fem budsjetter.

Argumentasjonen for den positive budsjettimpulsen tidligere, har vært at pengebruken har økt fordi det har gått dårlig i norsk økonomi. Nå er retorikken isteden at det går bra. Da bør en logisk konsekvens være at pengebruken reduseres. Dersom pengebruken øker både når det går dårlig og når det går bra – ja, da øker den alltid. Det er ikke bærekraftig. Årets økte oljepengebruk fører dessuten til at sannsynligheten for renteoppgang i juni øker. Prisen for manglende prioriteringer veltes dermed direkte over på vanlige folk med boliglån.

Regjeringen forklarer dette ved å vise til at fjorårets impuls er nedjustert, og ender på -0,4 prosent. Ser man de to åra under ett, er finanspolitikken omtrent nøytral, mener altså departementet.

Det er den før det første ikke – nedjusteringen i fjor er mindre enn økningen i år.

For det andre vil selv det strukturelle budsjettunderskuddet, selv om det er ment å rense ut konjunkturenes påvirkning, svinge noe med konjunkturene. Noe av nedjusteringen i fjor skyldes med andre ord høykonjunktur, altså at økonomien gikk bra.

Logikken blir altså at siden det var større fart enn ventet i økonomien i fjor, så skal vi øke farten ytterligere i år. Ut fra en slik logikk bidrar politikken til å øke svingningene i økonomien, ikke dempe dem. Logikken bak bortforklaringen minner mer om, ja nettopp, en bortforklaring.

Det er derfor mer relevant å se på en annen forklaring: nemlig at regjeringen ikke evner å prioritere. Når fire partier skal bli enige om sine hjertesaker og samtidig overvinne de vanskelige tingene som skiller dem fra hverandre er det spesielt en bekymring som melder seg: Det blir dyrt.

I Granavolden-plattformen fikk KrF som kjent gjennomslag for å innskrenke kvinners aborttilgang. I tillegg fikk de gjennomslag for en rekke tiltak som har det til felles at de koster mye penger: økning av engangsstønaden for studenter som får barn, kraftig økning av barnetrygden, økt bostøtte og flere pedagoger i barnehagene. Mange av disse tiltakene kan være gode og dessuten også lure å innføre.

Men de må finansieres. Det henger derfor ikke på greip at regjeringen i plattformen samtidig lover å fortsette kuttene i skatter og avgifter: eiendomsskatten, formuesskatten og bompengene skal reduseres. Det gir et enormt gap mellom inntekter og utgifter.

Flere studier har vist sammenhenger mellom antall partier ved makten og mengden penger som brukes til mer og mindre gode formål. Det er altså ikke et særnorsk Solberg-fenomen. Årsaken er soleklar – når flere partier skal samles om et felles prosjekt må kameler svelges. Skal partiene overbevise velgerne sine om at det var riktig likevel, kan de ikke selge seg billig. Spesielt prekært er denne utfordringen i år, med et nært forestående kommunevalg.

Regjeringen har løst dette ved å forsyne seg kraftig av framtidige generasjoners sparepenger, og utsatt nødvendige prioriteringer. For prioriteringene vil måtte komme. Når oljeinntektene faller og det blir flere eldre får vi lavere inntekter mens utgiftene stiger. Samtidig stiller innvandring og teknologisk utvikling nye krav til oss. Våre forventninger til velferdstjenestene øker. Alt dette skal håndteres med en lavere andel av befolkningen i arbeidsfør alder. Det er mulig å få til, men det krever at vi investerer i dag: i en kompetent befolkning i framtida, og i teknologi.

Istedenfor å bruke det finansielle handlingsrommet vi har hatt på investeringer som sørger for at flere kommer seg i arbeid, og på investeringer i barn og ungdom har denne regjeringen brukt dem på skattekutt. Gavepakker til landets rikeste har redusert statens inntekter, uten at det har hatt noen beviselig effekt på verken investeringer eller arbeidsplasser.

På denne måten har regjeringen ført økonomien inn i en ond spiral, der prioriteringer ikke gjøres og oljepengebruken på sikt vil øke enda mer. Ved å bruke mer penger i dag, trenger vi altså mer enn før noe annet å leve av i framtida. Men det vi skulle leve av i framtida kommer ikke på plass, fordi regjeringen ikke evner å prioritere i dag.

Denne utviklingen er ikke noe nytt. Ingen regjering har brukt så mye oljepenger som Solberg-regjeringen. I 2001 utgjorde det strukturelle oljekorrigerte underskuddet, altså den andelen oljepenger brukt for å dekke inn manglende inntekter i budsjettet, 1,4 prosent av BNP, i 2006 2,6. I dag utgjør det 7,7 prosent:

Hver sjette krone på statsbudsjettet finansieres i dag over oljefondet, mens det i 2006 var hver tiende krone. Forklaringen har hele tiden vært at dårlige tider forutsetter ekstra gass i økonomien.

Nå går det bedre i norsk økonomi. Dessverre gjør nok en skjør firepartiregjering at det ikke påvirker pengebruken i budsjettene, og at vi fremdeles må se langt etter en ansvarlig økonomisk politikk her i landet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.