Siv og kunsten

KUNST: Jeg har med interesse fulgt medienes oppslag fra Fremskrittspartiets landsstyremøte, hvor blant annet billedkunst har vært et sentralt tema. Det er selvfølgelig trist å høre at du føler deg dum når du går på kunstutstilling. For hvis vi antar at demokratiet fungerer sånn noenlunde, og at kun høyt kvalifiserte personer kan oppnå betydelige maktposisjoner, kan det jo ikke være tilfelle at du faktisk er dum. Så konklusjonen må bli (og jeg vet at man aldri skal si dette til en kvinne) at du føler feil, eventuelt at du uttaler deg på vegne av andre - som du gjerne omtaler som «vanlige folk» - og at du på en eller annen måte vet hva disse føler i en gitt situasjon.

MEN HELLER IKKE «vanlige folk» kan være dumme; vanlige folk er nøyaktig gjennomsnittlig intelligente. Likevel føler de (du) seg dumme når de (du) går på kunstutstilling. Hvorfor? Fordi de (du) føler at de (du) må bruke den rette sjargongen for å kritisere noe de (du) ikke liker, i stedet for å bare avskrive det med «æsj».

LA OSS FORSØKE å forstå hva som ligger til grunn for denne oppfatningen. For at disse mekanismene skal fungere slik du antyder må det foreligge et sanksjonssystem som fungerer innenfor galleriets vegger, hvor ubegrunnet kritikk blir møtt med en eller annen form for reaksjon, som igjen har den effekt å påføre den som ytret den ubegrunnede kritikken en følelse av å være dum. Maktspråk, med andre ord, slettes ikke bra. Og dette er regjeringens skyld. Men ikke direkte, SV har ingen representanter utplassert i landets utstillingslokaler, klare til å klistre merkelapper på alle som kritiserer et verk uten å benytte seg av offentlig godkjente formuleringer for kunstkritikk. Det er ingen skriftlig prøve som må bestås før en tillates å løse billett til de forskjellige gallerier. Så sanksjonene må komme annensteds fra, formodentlig fra de andre som til en hver tid er til stede på den samme utstillingen, «eliten».

VI HAR ALTSÅ i Norge pådratt oss en kunstkonsumerende overklasse som, mens de betrakter kunstverk som nok kan kritiseres i et godkjent språk, tar seg tid til å kritisere andre kritikere som ikke benytter seg av det godkjente språket. De språkføre, de som vet hvordan kunst skal kritiseres, eliten, venstresiden, tar altså kontakt med fremmede, eventuelt fremtredende politikere, med fraser som denne: «Unnskyld, men jeg kunne ikke unngå å overhøre at du uttrykte misnøye med dette kunstverket uten å tilstrekkelig begrunne misnøyen, selv om det ikke ville være vanskelig å peke på den slurvete komposisjonen og den patetiske fargebruken som leder tankene hen til den tidlige gotiske perioden, uten i nevneverdig grad å tematisere dette forholdet til fortiden på en kritisk, ja gjerne ironisk måte, hvilket selvfølgelig bidrar til å undergrave kunstens autonome rolle som samfunnskritisk aktør. Dette må bety at du er dum!». Og folk tror at de har rett, og føler seg dumme! Kanskje de ikke er så smarte likevel. Uansett, slik kan vi selvfølgelig ikke ha det i verdens beste land, og regjeringsskifte er løsningen.

EVENTUELET kan vi innse at dersom det eneste vokabularet en har til rådighet for å snakke om visuell kunst er «æsj» og «jippi», er dette et tegn på at en antagelig ikke er spesielt interessert i denne kunstformen. Med andre ord, aksen dum/smart kommer ikke på banen; noen har glede av billedkunst, og er derfor interessert i å utvikle et språk for å dele denne gleden med andre, et språk som av naturlige årsaker kun er brukbart i den grad det er forståelig for dem som måtte være interessert i å høre, i den grad det er felles, basert på regler som de impliserte implisitt har godtatt.

ANDRE FORETREKKER andre former for adspredelse eller intellektuell stimulans, og utvikler et språk egnet til å snakke om hva det nå måtte være. Ingen kan påstå at det er noe galt i dette. Så ikke beskyld regjeringen for å få deg til å føle deg dum fordi du ikke kan snakke om noe du ikke er tilstrekkelig interessert i til å lære deg å snakke om.

Hvis du føler deg dum fordi du reagerer med «æsj» på enkelte kunstverk, er det enten fordi du mener at en bør kunne snakke om kunst på en spesiell måte for ikke å være dum, eller fordi du føler deg dum. Ingen har noen gang sagt til deg at du ikke får lov til å si «æsj» når du ser noe du ikke liker, men hvis dét er alt du har å si, kan du ikke forvente at noen gidder å høre på deg heller.