Du kan stille den store klokka etter Fremskrittspartiet. Annethvert år i september vil partiet merkbart trappe opp sin agitasjon om innvandring og islam. Det skjer med bredde i budskapet og på ulike plattformer. De siste dagene har vi sett Sylvi Listhaugs nei til båtflyktninger ledsaget av et idyllisk bilde i solnedgang. Vi har hørt om somaliere på trygd og Siv Jensen har hentet fram snikislamisering, et begrep hun første gang lanserte i 2009. Denne gangen handler det om håndtrykk og viktige personer i fortellingen er Irans utenriksminister og vår egen kronprins.

Båtflyktninger, innvandrere uten arbeid og sosiale koder og normer er alt sammen politiske spørsmål som hører hjemme i den offentlige debatten. Der har de vært lenge, og er slett ikke forvist fra offentligheten av godhetstyranner og politisk korrekt medier. Men det er viktig at det ser slik ut. Holde på myten om at innvandring er et tema som andre ikke tør snakke om. Og at de som er frittalende blir undertrykt eller sosialt straffet. Det er store hakk i den plata, men den spilles igjen og igjen.

Og ikke uten grunn. Her må vi skru klokka tilbake til 1987. På et valgmøte det året la partileder Carl I. Hagen fram et brev han mente dokumenterte planer om en muslimsk maktovertakelse i Norge. Det fikk stor oppmerksomhet og ga Frp kraftig vind i seilene. Brevet var riktignok en forfalskning, men det hadde ingen betydning for den politiske effekten. Tvert imot fikk partiet stor oppslutning fra en broket flokk av innvandringsmotstandere og en ny og hard polarisering i norsk politikk ble født.