PRIORITERINGER: I forhandlinger om grønt skatteskifte har Siv Jensen tre prioriteringer, ingen av dem er klima. Foto: NTB Scanpix
PRIORITERINGER: I forhandlinger om grønt skatteskifte har Siv Jensen tre prioriteringer, ingen av dem er klima. Foto: NTB ScanpixVis mer

Siv vil ikke redde verden. Ikke litt, engang

Hvorfor skal nordmenn flest bry seg med klimatiltak, hvis ikke regjeringen vil gjøre noe som helst?

Kommentar

Live Nelvik er for tida aktuell med en nye serie på NRK, «Live redder verden. Litt.» Ved å kjøre mindre bil, spise mindre kjøtt, shoppe mindre og så videre, skal hun forsøke å kutte sitt CO2-utslipp fra 19 tonn ned mot landsgjennomsnittet på 11. Ja, kanskje helt ned mot verdensgjennomsnittet på 6,5 tonn.

Serien har to viktige poeng: det er mulig å kutte utslipp ved å justere livsstilen, men det er litt slitsomt. Det enkleste er tross alt å leve med de vanene du allerede har, og er godt fornøyd med.

Dessuten: hvis vi skal kutte i klimautslippene, er det du og jeg som må sette det ut i livet. I hver våre små liv. Hvis vi vi skal redde verden. Litt. Ansvaret hviler til sjuende og sist på hver enkelt.

Heldigvis lever vi i et land hvor vi har tradisjon for at staten tar fornuftige veivalg på vegne av innbyggerne sine. Vi har en solid utbygd velferdsstat som både sikrer deg dersom du faller utenfor, og som har den gunstige tilleggseffekten at den gjør næringslivet vårt omstillingsdyktig. Vi har også en handlingsregel som legger begrensninger på hvor mye oljepenger vi kan bruke hvert år. Stortinget har også fått på plass en pensjonsreform, slik at ikke utgiftene skal bli helt uhåndterlige for framtidige skattebetalere.

Klimatrusselen, derimot, sitter det langt inne for politikerne å reagere på. Særlig når det dreier seg om å gjøre de relativt små forandringene som tilsammen vil dytte oss i riktig retning.

Regjeringen krangler nå med støttepartiene Venstre og KrF om grønt skatteskifte, som skal innebære å justere skatter og avgifter slik at det fremmer mer klimavennlig forbruk og straffer utslipp tilsvarende. Litt dyrere diesel og bensin, for eksempel. Faktisk alt for liten økning, ifølge flere. Det er altså snakk om et lite skritt på veien mot den kursendringen samfunnet vårt må ta dersom vi skal ha noen som helst ambisjon om å bremse klimaendringene.

Regjeringen har til alt overmål lovet å gjennomføre dette. Det gjorde de i fjor høst, i en merknad i budsjettet:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2017 fremme forslag om et grønt skatteskift som en del av oppfølgingen av innstillingen fra grønn skattekommisjon. Et slikt skift skal innebære en økning av avgifter på utslipp av CO2 motsvart av en sektorvis reduksjon av andre skatter og avgifter. Avgifts- og skatteomleggingen skal være av en størrelse som forsterker klimaforliket og gir betydelige reduksjoner i klimautslippene»

I dag og i morgen fortsetter forhandlingene, men utgangspunktet er vanskelig. Fremskrittspartiet sier rett ut at de ikke ønsker noe grønt skatteskifte.

Siv Jensen vil ikke redde verden. Ikke litt, engang.

Hun har tre prioriteringer i forhandlingene i grønt skatteskifte: bilistene, næringslivet og at netto skatte- og avgiftsreduksjon.

Klimaet nådde ikke opp på pallplassen, og er dermed ikke inne på lista.

Samtidig, i den virkelige verden, rives og slites klimaforskere av samvittighetskvaler. Havnivået vil i gjennomsnitt stige med én meter i løpet av det neste hundreåret. Store områder vil bli ubeboelige på grunn av hetebølger. Det har ikke vært varmere på kloden på 120 000 år. Vår art oppsto for ordens skyld for 70 000 år siden.

Det har oppstått en ny debatt om klimaforskerne er ærlige nok om hvor vanskelig det egentlig ser ut. Mange mener at å nå togradersmålet vil kreve et nærmest mirakuløst sammentreff av teknologisk utvikling (massiv fangst og lagring av CO2), og politisk koordinert innsats som vi til nå ikke har sett på langt nær sterke nok tegn til.

Men det er samtidig litt trist å gi opp. Menneskeheten har hatt 70 000 gode år. Det er litt snaut å slå slå seg til ro med at det i alle fall kan se fram mot 40 gode år til.

Jeg ser tre mulige grunner til at Fremskrittspartiet ikke ønsker et grønt skatteskifte:

1. Resignasjon, en slags klimafatalisme (alt kommer til å gå til helvete, uansett!). Dette er på sett og vis den mest sympatiske, men bør i så fall sies i klartekst.

2. Rein og skjær kortsiktig egeninteresse. Utgiftene til transport her og nå er viktigere enn framtidige klimaproblemer, som kanskje vil ramme mange andre land hardere enn oss.

3. Klimaskepsis. I motsetning til en samlet forskerstand, tror de ikke på klimaendringene. Dette argumentet er egentlig parkert på topp-plan i partiet, men det er aldri godt å vite.

Dersom forhandlingene strander, og vi ikke får en vesentlig bevegelse i skatte- og avgiftssystemet i klimavennlig retning, er det svært alvorlig. Det vil være en ansvarsfraskrivelse overfor framtidige generasjoner. På et mer praktisk, politisk plan vil det dessuten være et enormt dårlig utgangspunkt for arbeidet som nå skal i gang for å kutte Norges utslipp med 40 prosent innen 2030, slik vi ble forpliktet til gjennom en EU-avtale i sommer. NHO og norske transportbedrifter er allerede i gang med planer for hvordan sektoren skal bli utslippsfri innen 2050.

Hvorfor skal de bry seg, hvis ikke regjeringen vil bidra. Ikke litt, engang?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook