Sivilisasjonenes krig?

Er det sant at vestlige og ikke-vestlige sivilisasjoner danner en krigersk front mot hverandre? spør Ingmar Karlsson.

I artikkelen «The Clash of Civilizations», som ble publisert i tidsskriftet Foreign Affairs i 1993, hevdet Harvard-professoren Samuel Huntington at den globale politiske utviklingen var på vei inn i en ny fase. Med slutten på den kalde krigen var ifølge Huntington «den vesterlandske fasen i internasjonal politikk» ved veis ende og fokus var forflyttet til relasjonene mellom vestlige og ikke-vestlige sivilisasjoner. Huntington antok at kampen mellom sivilisasjonene ville bli ført på ulike nivåer. På «mikronivå» ville naboer havne i voldsomme konflikter langs «kulturelle kløfter», mens stater med ulik kulturell bakgrunn på «makronivå» ville kjempe om dominans og kontroll.

Hendelsene 11. september 2001 og bin Ladens påfølgende militante retorikk, kan, i likhet med den russisk-tsjetsjenske konflikten, se ut til å gi Huntington rett, men hans teori har en rekke svakheter. Han deler verden inn i «sju eller åtte større sivilisasjoner»: den vestlige, som omfatter Vest-Europa og Nord-Amerika (USA?), den konfutsianske, den japanske, den islamske, den hinduistiske, den slaviskortodokse, den latinamerikanske og «muligens en afrikansk sivilisasjon».

Inndelingen er forbausende. Enkelte sivilisasjoner defineres ut fra religiøse og kulturelle kriterier, mens geografiske forhold blir lagt til grunn for andre. Huntington trekker sivilisasjonsgrenser ved hjelp av rette streker over verdenskartet. Han erkjenner at den islamske sivilisasjonen har sine arabiske, malayiske og tyrkiske underavdelinger, men overser det sterke islamske nærværet i Afrika - og ikke så mye som antyder de store forskjellene mellom islam i det indonesiske arkipelaget, som er sterkt gjennomsyret av buddhisme og hinduisme, islam i Vest-Afrika, som er påvirket av animisme, og islam i det arabiske kjernelandet.

Han overser også det faktum at tanken om en islamsk enhet knapt eksisterte for 50 år siden, og at araberverdenen hadde vært sterkt splittet helt siden den fjerde kalifen døde i år 661. Til tross for dette holder Huntington opp bildet av et slags islamsk internasjonale. Å bygge opp en islamsk organisasjon som i likhet med på sin tid Komintern blir styrt av en klar strategi, har vist seg å være umulig. Statlige egeninteresser har tatt overhånd. Den iranske revolusjonen ble ikke oppfattet som en trussel bare i Irak - Saddam Hussein var den første som gikk til krig mot den islamske fundamentalismen - men også i de konservative araberstatene.

Islam har altså blitt nasjonalisert. De ulike islamske organisasjonenes primære mål er å fremme sjiisme, wahabisme etc. alt etter sponsorenes nasjonale interesser.

Det faktum at det finnes en 5000 år gammel egyptisk identitet som er sterkere enn den islamske bidro sterkt til at Sadat kunne bryte med den arabisk-islamske linjen på hjemmeplan og stå imot kritikken mot Egypts anerkjennelse av Israel og den første Camp David-avtalen. På samme måte kommer ikke Tyrkia til å avvike fra sin sekulære linje og alliere seg med de tyrkiskspråklige statene i Sentral-Asia - om ikke landet tvinges til det av Europa. I Ankara og Istanbul retter man blikket mot Brussel, London, Paris og Berlin, ikke mot Tasjkent.

Huntington kommer til og med Saddam Hussein i møte når han definerer Golfkrigen som en krig mellom sivilisasjoner. Ingen annen konflikt har vel tydeligere vist hvordan de statlige interessene tar over for de religiøse. Saddam motiverte ikke sitt angrep i religiøse termer. Dette skjedde først etter at han hadde blitt tvunget til retrett av en koalisjon bestående av Saudi-Arabia, Tyrkia, Egypt og Syria sammen med amerikanske, franske og britiske styrker. Den saudiske kongefamilien klarte til og med å mobilisere islamske autoriteter som i en fatwa deklarerte at det faktum at «vantro» amerikanske soldater forsvarte Mekka, ikke stred mot Koranen. Iran inntok en avventende holdning og hadde ingenting imot at «den store satan» handlet i ayatollaenes interesse.

Den islamske fundamentalismens grenser er derfor allerede trukket opp. Den kulturelle opposisjonen har ingen sammenheng med statenes strategiske valg. De antikristelige utfallene er spesielt sterke hos USAs fremste allierte, Saudi-Arabia, som ikke engang tillater kristne kirker på sin jord, mens tallrike kristne samfunn kan utfolde seg fritt i Syria og Irak. Politisk islam er ikke et geopolitisk spill, men snarere et samfunnsfenomen.

Huntingtons tese om en sivilisasjonenes krig på «makronivå» er således dårlig underbygd. Derimot kan det virke som han står på fastere grunn når han hevder at konfliktene på «mikronivå» kommer til å bryte ut i grenseområdene mellom ulike kultursfærer. Konfliktene i Kaukasus ser ut til å underbygge denne tesen, og enda mer borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia, der frontene stort sett fulgte de historiske grensene mellom de østlige og vestlige romerske rikene og de habsburgske og osmanske imperiene.

Men heller ikke denne tesen holder vann ved en nærmere granskning. Ingen konflikt i det foregående århundret har oppstått på grunn av en kamp mellom sivilisasjonene, uansett hvordan man definerer disse. I 1914 allierte det protestantiske Berlin seg med det katolske Wien og det muslimske Istanbul mot det ortodokse Moskva, det katolske Paris og det protestantiske London. Det ortodokse Serbia kjempet riktignok mot det katolske Wien, men lå også i krig med det ortodokse Bulgaria.

De fleste krigene siden 1945 er blitt utkjempet mellom rivaler innen samme «sivilisasjon»: Korea, Vietnam, Kambodsja, Somalia, Irak, Iran og Kuwait. Den lengste og blodigste krigen i Midtøsten på 1980-tallet foregikk ikke mellom arabere og jøder, men mellom muslimer (Irak og Iran). Giftgass er brukt av egyptere mot jemenitter og arabiske irakere mot kurdere og ikke mot de «vantro».

Krigen i det tidligere Jugoslavia med dens etniske rensinger var ingen jihad, som Huntington påstår, men en krig som var preget av skiftende uhellige allianser, en krig om makt og territorier som ble utkjempet mellom ateistiske ortodokse, katolikker og muslimer. Den religiøst pregede nasjonalismen ble bevisst framdyrket, i likhet med sosiale motsetninger og spenninger mellom by og land. Konfliktene i det tidligere Jugoslavia viser hvor lett nasjonalisme kan instrumentaliseres, men de utgjør ikke noe bevis for tesen om sivilisasjonenes krig.

Krigen i det tidligere Jugoslavia var en følge av serbisk nasjonalisme og tidligere kommunistpampers kamp for å ikke miste sin makt. Den storserbiske offensiven ble først og fremst rettet mot de kristne naboene Slovenia og Kroatia. I Bosnia var det muslimene som sto for et sekularisert sivilisert samfunn, mens de ortodokse serberne viste en fanatisme som meget vel kan måle seg med de mest ekstreme utslagene av islamsk fundamentalisme. Både i Bosnia og i Kosovo var det dessuten styrker fra «den vestlige sivilisasjonen» som intervenerte på muslimsk side.

Sivilisasjonene kontrollerer stater, men statene kontrollerer sivilisasjonene og griper bare inn til deres forsvar når det ligger i statens interesse å gjøre det. Det som ved første øyekast kan se ut som en sivilisasjonenes kamp, er ved nærmere analyse en rivalisering mellom stater om ressurser og territorier, strategiske fordeler og politisk prestisje. Golfkrigen var ingen sivilisasjonskrig, men en kamp om olje og den strategiske balansen i Midtøsten. Motsetninger mellom Beijing og Washington om Taiwan, piratkopier av CD-er eller våpeneksport er ikke en kamp mellom Konfutse og Thomas Jefferson, men en kamp mellom stormakter. De virkelige konfliktene i dag utspiller seg ikke mellom sivilisasjoner, men innen disse - mellom kristne, muslimer, hinduer, buddhister og jøder med et moderne og progressivt livssyn og de som har et livssyn som hører middelalderen til.