SIVILISERT: Tjolstov Moland og Joshua French har muligens gjort det mest usiviliserte man kan gjøre, å drepe et annet menneske. Likevel fremstilles de nå som svilisasjonens representanter i det dype afrikanske mørket, skriver Marte Michelet i denne kommentarartikkelen. Foto: Vegar K. Vatn / SCANPIXBilledtekst:
SIVILISERT: Tjolstov Moland og Joshua French har muligens gjort det mest usiviliserte man kan gjøre, å drepe et annet menneske. Likevel fremstilles de nå som svilisasjonens representanter i det dype afrikanske mørket, skriver Marte Michelet i denne kommentarartikkelen. Foto: Vegar K. Vatn / SCANPIXBilledtekst:Vis mer

Sivilisasjonens representanter?

Fordi rettsprosessen er en farse får vi ikke klarhet i hva Moland og French faktisk har holdt på med i Kongo. KOMMENTAR.

Vi bodde fem år i Afrika da jeg var liten, fordi moren min arbeidet for anti-apartheidbevegelsen. En gang var det innbrudd i huset vårt i Lusaka i Zambia, og da faren min gikk for å anmelde det på politistasjonen, var det første spørsmålet han fikk fra politibetjenten: "Sir, jeg liker skoene dine. Kan jeg få dem?". Etterforskningen ble aldri noe av.

 

Det er ikke vanskelig å få sympati for Joshua French og Tjostolv Moland, der de sitter fast i Afrikas mest rettsløse og sammenbrutte land. Alt ved saken mot dem er støtende fra et norsk perspektiv. Den pompøse og diktatoriske dommeren, den latterlige bevisførselen, den syltynne konspirasjonsideen, sjikanen som hagler mot de tiltalte, de begredelige forholdene i fengselet. Det er Afrika på sitt verste, og det bekrefter våre mest primitive fordommer. Aller mest støtende synes vi det er at Norge som stat blandes inn, og at det kreves uhyrlige erstatningssummer av oss. Det fremstår som et utpresningsspill, der kongolesiske myndigheter oppviser en forbløffende mangel på kunnskap om internasjonal lov.

 

En konsekvens av pengekravet mot Norge er at nordmenn følelsesmessig bindes enda sterkere til French og Moland. Nå føler vi at vi er i samme båt. Det er oss mot den barbariske svarte mobben som er ute etter pengene våre. De to ansiktene lyser hvitt i den mørke salen, og de oppgitte smilene deres og vitsene om domstolens tåpeligheter er med i annenhver reportasje de norske journalistene sender hjem. Gradvis har de to mennene gått fra å være høyst suspekte leiesoldater som muligens har gjort det mest usiviliserte man kan gjøre, å drepe et annet menneske, til å fremstå som sivilisasjonens representanter i det dype afrikanske mørket.

 

Som medieprofessor Helge Rønning helt riktig påpekte i Dagbladet i går, har skildringen av saken i norsk presse stort sett skjedd på de tiltaltes premisser. Det er forståelig, både fordi de to nordmennene utvilsomt er i en absurd og farlig situasjon, og fordi ingen journalist ønsker å bære ved til det kongolesiske aktoratets bål. Uansett hva French og Moland har gjort eller ikke gjort, fortjener de en rettferdig prosess. Det er også all grunn til å tro at fokuset og vinklingene vil endre seg når, eller hvis, de to kommer seg ut av Kongo. Men selv om norsk presse inntil videre er nødt til å vise tilbakeholdenhet med opplysninger som kan ha direkte skadelig innvirkning, trenger den på ingen måte å dyrke intimiteten og identifikasjonen med de tiltalte og fremstille dem i best mulig lys, slik vi nå ser.

 

Nettopp fordi rettsprosessen er en farse får vi ikke klarhet i hva de to nordmennene faktisk har holdt på med i det herjede nordøstlige Kongo. Ingen av oss kan vite om de er skyldige i anklagene om spionasje, smugling og drap. Men vi kan være rimelig sikre på at "gutteturen" deres ikke var et sivilisatorisk ærend.