FRIVILLIGHET NORGE: Frivillig sektor lever av lyst og dør av tvang, skriver artikkelforfatteren.
FRIVILLIGHET NORGE: Frivillig sektor lever av lyst og dør av tvang, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Sivilsamfunnets røster bør løftes frem, ikke begrenses

Justisdepartementets tildelingsbrev til Juss-Buss illustrerer hvor galt det kan gå når staten mangler bevissthet om frivillig sektors egenart.

Meninger

Juss-Buss har reagert sterkt på at de eksplisitt har blitt advart mot å bruke statstilskuddet de mottar av Justisdepartementet på rettspolitisk arbeid.

Justisdepartementet hevder på sin side at de sikrer at statstilskuddet brukes på det det er bevilget til. For å komme videre i diskusjonen må vi ta et steg tilbake å se på forholdet mellom stat, styring og frivillig sektor.

Det er bred politisk enighet i Norge om at frivilligheten skal være fri. Regjeringserklæringen sier at Regjeringen vil bidra til at frivilligheten vokser frem nedenfra, og blir friere fra politisk styring. Frivilligheten skal ha en selvstendig stilling i samfunnet. Dette er et ønske frivillig sektor deler.

Når det kommer pengestøtte inn i bildet, blir det straks mer komplisert. Blant noen politikere verserer det eksempelvis oppfatninger om at offentlig pengestøtte i seg selv er problematisk for frivillige organisasjoners frihet. Dersom organisasjonene heller fikk litt flere gaver fra private givere ville frivillighetens frihet bli bedre ivaretatt. Dette synet baserer seg på antagelsen om at det er giveren og ikke føringen giveren legger på støtten som er det vesentlige. Den snur med andre ord problemstillingen på hodet. For selvsagt er det slik at det er bindingene og ikke giveren som er det vesentlige. Et statlig driftsstilskudd uten bindinger gir bedre grunnlag for en fri frivillighet enn øremerkede prosjektmidler fra en privat stiftelse. Tilsvarende vil en privat donasjon uten bindinger bidra til en friere frivillighet enn aktivitetsmidler fra et offentlig organ.

Dette vet deler av regjeringen godt. Kulturdepartementet, som er ansvarlig for frivillighetspolitikken, skriver i budsjettproposisjon for 2016 at:

For at frivilligheten fortsatt skal kunne utvikle seg på egne premisser, vil Regjeringen derfor vektlegge denne typen generell støtte som ikke virker førende på organisasjonenes virksomhet. Det er et overordnet mål at prosjektstøtte, i betydningen utlysninger av støtte til snevert avgrensede prosjekter definert av en offentlig oppdragsgiver, skal utgjøre en mindre andel av overføringene til frivillige organisasjoner.

I dette ligger det en anerkjennelse av at prosjektmidler i seg selv impliserer en form for indirekte styring av frivillig sektor.

Fra forskerhold har det blitt gjentatt flere ganger at dersom staten gjennom sine tilskuddsordninger forholder seg til frivilligheten som om de var leverandører av tjenester, vil de økonomiske insentivene gradvis trekke frivillig sektor i denne retningen. Opptrer det offentlige lenge nok som om frivilligheten var en form for leverandørindustri så begynner frivilligheten til slutt å oppføre seg som det.

Statssekretær Vidar Brein-Karlsen fremviser dessverre manglende innsikt i frivillig sektors egenart når han skriver i Universitas at «vi er bare opptatt av å få mest mulig rettshjelp ut av hver krone vi tildeler.» Det fremstår som at for Brein-Karlsen er Juss-Buss først og fremst en leverandør av rettshjelp, som i prinsippet kunne blitt erstattet av en kommersiell leverandør dersom denne leverte billigere rettshjelp. I så fall ville man mistet den merverdien Juss-Buss skaper i kraft av drive på ikke-fortjnestebasert vis.

Da Caroline Slocock som har jobbet flere år for UK Independence Panel gjestet Frivillighet Norges Topplederkonferanse i år kunne hun fortelle om en skremmende utvikling i Storbritannia i synet på frivillig sektor. Den britiske staten kanaliserer nå en større og større andel av tilskuddene sine til frivillig sektor gjennom kontrakter. Frivillig sektors uavhengige stemme blir ikke verdsatt i dette systemet og kontraktstilskuddene lister opp klart avgrensede oppgaver som gjør at vaktbikkje- og talerørfunksjonen nedprioriteres. I senere tid har synet på frivillighetens uavhengige røst blitt ytterligere forverret. I enkelte kontrakter forplikter nå tilskuddsmottakerne seg til å signere på såkalte «gagging clauses», hvor kritikk av myndighetene medfører kontraktsbrudd. Det krever ikke god fantasi for å forestille seg hva dette gjør med ytringsklimaet blant frivillige organisasjoner.

Denne utviklingen ønsker vi ikke i Norge. Snarere enn å legge restriksjoner på organisasjonene burde regjeringen følge sin egen regjeringserklæring hvor de anerkjenner frivillighetens uavhengighet som en stor verdi for samfunnet og heller forsøke å bygge opp under denne.

Det er ingen som ønsker at skattebetalernes penger skal sløses bort. Det er imidlertid verdt å merke seg at verdiskapningen i frivillig sektor var på 127,7 milliarder kroner i 2013. Den frivillige innsatsen alene er verdt 76,9 milliarder kroner. Frivillig sektor lever av lyst og dør av tvang. Det er ingenting som dreper engasjement så lett som detaljerte rapporteringskrav og mistillit. Paradoksalt nok kan statlig styringsiver over egne tilskudd føre til at staten får mindre igjen for hver krone.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook