Sivs balansegang

Siv Jensens livsverk er en formidabel prestasjon. Men det er et skjørt prosjekt, skriver Martine Aurdal.

Kommentar

Femtiårsdagen i dag skal Siv Jensen feire med sine nærmeste, uten en politiker i sikte. Det er typisk henne.

Fremskrittspartiets ubestridte dronning har vært i politikken siden tenårene, og var 36 år da hun ble valgt til partileder. Det er altså 13 år siden, og de fleste av døgnets våkne timer har siden gått med til politisk arbeid. Offentligheten har fulgt henne gjennom opp- og nedturer i flere tiår, men når hun skal slappe av og være seg selv, er det bare familien og et fåtalls venner som har full tilgang.

Sannsynligvis er strategien en forutsetning for at hun skulle lykkes så godt. Da Siv Jensen meldte seg inn i Fremskrittspartiet, var det et mannsdominert parti med en konge på toppen. Som ung kvinne måtte hun tidlig takle både interne og eksterne utfordringer, og slik lærte hun å balansere ulike hensyn på den måten som er blitt hennes fremste egenskap som leder.

Partibygger Carl I. Hagen tok Jensen inn under sine vinger, og ga henne raskt store oppgaver. Det var tøft for en debutant på Stortinget å bli satt til å forhandle statsbudsjett med regjeringen Bondevik. Hun ble fotfulgt av pressen, en gang gikk hun inn på do på Stortinget for å gråte mens fotografene sto utenfor.

Innad i Frp var det Terje Søviknes som var utpekt til kronprins, og hadde han opptrådt slik voksne nestledere forventes å oppføre seg på ungdomspartiets årsmøte, ville det sannsynligvis blitt han som etterfulgte Hagen. Men Jensen var både klar og moden for oppgaven. Og selv om Frp-landsmøtet i 2006 nektet å endre tittelen til det kjønnsnøytrale «partileder», ble hun valgt til formann med 232 mot bare én blank stemme.

Siv Jensens prosjekt var åpenbart fra første stund. Partiet var bygget på Hagens kompromissløse opposisjonsprofil. Hun ville bygge allianser og søke makt, for å endre partiet til å bli et styringsdyktig regjeringsparti. Både Hagen, landsmøtet og velgerne stilte seg entusiastiske bak planen.

Det var et vellykket prosjekt. Etter at hun overtok som formann, ledet hun partiet til sin største oppslutning noensinne. Etter at hun tok partiet inn i regjering, ble regjeringsslitasjen minimal. Det er en formidabel prestasjon.

De fleste norske partier har en venstre- og en høyrefløy. Frp har langt flere. Liberalistene forsvant ikke på det herostratisk berømte landsmøtet på Bolkesjø, Tor Mikkel Wara forble en av Jensens nærmeste rådgivere. Partilederen selv er kroneksempelet på den mest pragmatiske og styringsorienterte delen av partiet, i kontrast til de mest populistiske og de mest innvandringskritiske.

Eksstatsminister Per Borten beskrev det å lede en samlingsregjering som å bære staur, et uttrykk som også er tatt fram mange ganger under Erna Solbergs regjeringsperiode. Å lede Frp ligner mer på rollen som enslig klasseforstander i fellesskolen. 30 barn med helt ulikt utgangspunkt, meninger og kunnskap skal samles til en velregissert opptreden på juleavslutning – og hver enkelt elev skal skinne. Det krever en helt egen form for ledelse. Jensen beskrives som knallhard i forhandlinger, men omsorgsfull som sjef.

Fremskrittspartiet er avhengig av både populistene, innvandringskritikerne, liberalistene og pragmatikerne. Siv Jensen har ved hjelp av profiler som Per Sandberg, Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen beholdt det rabulistiske preget, samtidig som hun har styrket partiets styringsdyktighet ved å løfte fram personer som Ketil Solvik-Olsen og Jon Georg Dale – politikere som nyter bred respekt på tvers av politiske skillelinjer.

Ved å gi alle fløyer makt også i regjeringsapparatet, har hun lyktes i å forankre sitt prosjekt i hele partiet. Populistene som kunne utfordret regjeringsprosjektet, sitter nå i sentrale posisjoner og forsvarer det.

Frp er fortsatt et høyrepopulistisk parti, men det er mindre radikalt enn lignende partier i våre naboland. Siv Jensens problem er at det rett og slett ikke er mulig å innfri alle populistiske løfter som finansminister.

Innvandringspolitikken er blitt et felt der snart bare retorikken skiller Frp fra Høyre og Arbeiderpartiet. Eldrepolitikken er et felt der de ikke ennå har klart å skinne, tross egen statsråd på feltet. Og bompenger, som Frp skulle være garantistene mot, er blitt en av de viktigste sakene i dette valgåret. Folkeaksjonen nei til bompenger får på Ipsos måling for Dagbladet nå 1,7 prosent oppslutning.

På bursdagen er det grunn til å gratulere femtiåringen med et livsverk for historiebøkene. Men hun har ingen grunn eller mulighet til å hvile på laurbærene ennå. Derfor blir det nok godt å slippe blitzlampene i kveld.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.