Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sjablongmessig av Wassmo

Rystende tema, men ikke helt god litteratur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Det er sterk kost Herbjørg Wassmo serverer i sin siste roman. Boka åpner i Litauen der sekstenåringen Dorte, storesøster Vera og den slitne moren strever for å overleve etter at faren døde. Dorte har en snill kjæreste, og en venninne som har en venn som kan skaffe dem jobb på kafé i Stockholm.

Da familien trues med utkastelse fordi de ikke kan betale husleien, sniker Dorte med seg passet og setter seg inn i bilen til vennen. Dørene låses, og vi forstår hvor det bærer.

Havner i Norge

Trafficking er en verden der virkeligheten overgår fantasien. Den litterært dramatiske Wassmo har derfor ikke overdrevet når hun skildrer sekstenåringen som nesten blør i hjel av massevoldtekt. Eller livredde østeuropeiske ungjenter som er innelåst på bordell der de må betjene hva som helst. Dorte er likevel «heldig» nok til å bli kjøpt av en tynn vennlig nordmann som plasserer henne i en luksusleilighet i Norge et sted. Her bor hun sammen med Lara som mistet uskylden som jentunge da hun bodde på gata i Moskva og varmet seg hos halvgamle menn.

Det er vanskelig å anmelde ei bok med et så grusomt tema. Enhver kritikk virker ufølsom med tanke på den tunge tematikken. Det skal derfor ikke brukes mot Wassmo at trafficking etter hvert er blitt et uhyre velkjent tema gjennom avisartikler, dokumentarer, en rekke kriminalserier. Og at denne boka av den grunn blir svært forutsigbar.

Men Herbjørg Wassmo er en av de «fire store». Hun har vunnet en rekke litterære priser inkludert Nordisk Råd. Skal vi tro disse juryene, er hun en av våre fremste forfattere. Da må en kunne kreve at denne boka skal ha andre litterære kvaliteter enn at selve tematikken i seg selv er rystende. Det er her «Et glass melk takk» blir forunderlig sjablongmessig: Alt er skrevet med store bokstaver. Halliken likner en konsentrasjonsleirkommandant slik vi kjenner dem fra amerikansk filmindustri: Mild, betatt av Dortes uskyld, en elsker av klassisk musikk og bærer av en personlig tragedie som gjør ham til et monster (han er litt «rar» der nede).

Bader i klisjeer

Når det gjelder Dortes bakgrunn nærmest bader vi i klisjeer. Moren er datter av en høytstående advokat i det gamle Sovjet, men ble gjort arveløs da hun forelsket seg i en litauisk jøde (her virker det som om Wassmo blander inn det førrevolusjonære Russland, da den sterkt troende morens arv går til et kurbad ved Svartehavet). Den avdøde faren var litterat og åndsmenneske. Utover i boka har Dortes fiktive samtaler med ham. Om å holde ut, om farfar i konsentrasjonsleir som klarte seg, om Dante og Tolstoj. Ja, i et syn ser Dorte seg selv bundet til en pæl sammen med faren og Dostojevskij. Det sier seg selv at dette blir for mye av det gode.

Glassaktig uskyld

Portrettet av Dorte, som «gjør» boka, lider av de samme overdrivelsene. Wassmo søker å vise den ekstreme forskjellen mellom ungjentenes uskyld og den fryktelige brutaliteten i trafficking.

Ikke tilfeldig bruker hun også her glassets skjørhet som bilde på uskyld («Et glass melk, takk», «Huset med den blinde glassveranda»). Men sekstenåringen Dortes uskyld framstilles i språk som likner en tiårings (mennenes dingser, mor har sagt osv. ...)

Tematikken her er tross alt så voldsom at Wassmo ville tjent på å dempe dette litterære effektmakeriet. Slik det nå er, gjør en ren dokumentar et langt sterkere inntrykk.