Sjalusi - den farlige følelsen

Det har skjedd flere ganger i den seinere tid: Menn som dreper sin ektefelle. Noen ganger også sine barn og til slutt seg selv. Bak slike tragedier skjuler det seg ofte desperat sjalusi, skriver Frode Thuen.

VI KAN NATURLIGVIS ikke vite hva som rører seg i hodet, og i hjertet, til en mann som dreper sin ektefelle, og kanskje også sine barn. Særlig ikke hvis han etterpå tar sitt eget liv, og følgelig tar hemmeligheten med seg i døden. Det er likevel et fellestrekk som ser ut til å kjennetegne denne type drap: Ektefellen har gått fra ham, eller truer med å gjøre det. I tillegg lider han av ekstrem sjalusi, på den måten at han ikke orker tanken på at kona skal komme sammen med andre menn. Enten han vet om en ny mann, eller han innbiller seg at der er en ny mann, eller han forventer at det vil komme en ny mann inn i hennes liv, kjenner han en sjalusi som han ikke klarer å takle. Han lider av sykelig sjalusi.

Grensene mellom hva som er normal og sykelig sjalusi er flytende. En tommelfingerregel kan likevel være at sjalusien er sykelig dersom den ikke har rot i virkeligheten, men bygger på grunnløse mistanker om utroskap, og ubegrunnet frykt for å bli forlatt. Men også når det er en reell grunn til å være sjalu, kan følelsen få sykelig karakter. Det gjelder i de tilfellene når sjalusien fører til alvorlige problemer for den som har følelsen, eller for den som er offer for sjalusien.

SHAKESPEARES SKUESPILL «Othello» viser hvilke destruktive krefter som sykelig sjalusi kan utløse. Krigshelten Othello blir forledet til å tro at hans elskede Desdemona er utro mot ham. Blindet av sjalusi dreper han henne. Da han kort tid etter oppdager sannheten, at hun aldri har bedratt ham, tar han sitt eget liv. Dermed er tragedien fullendt. Stykket har gitt opphav til det psykiatriske begrepet «Othello-syndromet» som brukes om tilstander hvor en person som ellers fungerer normalt, blir besatt av vrangforestillinger om at ektefellen er utro. Den syke mener å se bevis for sine mistanker overalt, og er urokkelig i sin overbevisning. Logiske argumenter og informasjon som undergraver «bevisene» blir avfeid eller bortforklart. Sykelig sjalusi, enten denne innebærer vrangforestillinger eller ikke, er etter all sannsynlighet et vesentlig element i de tilfellene hvor menn dreper sin ektefelle. Men mange andre faktorer gjør seg nok også gjeldende, for eksempel skamfølelse forbundet med det å bli forlatt, frykt for å bli alene, en følelse av desperasjon, og sannsynligvis også hat mot den som påfører ham alt dette.

DET ER ALTSÅ IKKE slik at enhver sjalu ektemann må betraktes som en udetonert bombe som kan eksplodere når som helst, og særlig hvis kona forlater ham. Sjalusidrap forekommer tross alt sjelden. Vold og mishandling derimot, er slett ikke uvanlige følger av sjalusi. Det kan mange kvinner som oppsøker krisesenter, understreke på. Sykelig sjalusi er for øvrig ikke noe vi bare ser hos menn. Kvinner sliter like ofte med denne følelsen. Men de dreper mye sjeldnere enn menn, og de slår ikke like hardt. Sjalusien får derfor vanligvis ikke så dramatiske følger hos kvinner. Likevel; menn som har en sjalu partner, har det ikke nødvendigvis bedre enn kvinner i tilsvarende situasjon.

Hvor ofte sjalusi fører til vold i en eller annen forstand, er usikkert. Det er imidlertid mange parforhold som opplever problematisk sjalusi. I en amerikansk undersøkelse blant studenter, viste det seg for eksempel at en av tre som var i stabile parforhold, oppga at sjalusi var et betydelig problem for dem. Lignende undersøkelser er så langt jeg kjenner til, ikke gjort i Norge, men det er grunn til å tro at bildet er noenlunde det samme i vårt land.

NÅR SJALUSI fører til voldelige handlinger, kommer det sjelden som lyn fra klar himmel. Vanligvis har den som utfører volden i lang tid vist et reaksjonsmønster preget av generell mistenksomhet mot partneren, og ofte også kommet med gjentatte beskyldninger om utroskap og begrensninger i hans eller hennes livsutfoldelse. Noen ganger går det så langt at en ikke får lov til å gi slektninger og venner av motsatt kjønn en klem. Eller en får ikke får lov til å gå ut med vennene sine, eller lov til å reise på kurs eller seminar med jobben. Det er ikke nødvendigvis slik at en blir nektet slike utfoldelser. Ofte holder det at den andre blir lei seg eller provosert dersom det skjer. Det ligger som kjent mye makt i såre følelser. Mønsteret kan også være preget av ransaking av lommer, vesker, mobiltelefoner og andre ting som kan skjule hemmeligheter, og stadige utspørringer eller rene forhør: Hvor har du vært?, hvem var du sammen med?, hva gjorde du der? Til og med partnerens fortid, fra før en selv traff vedkommende, kan bli gjenstand for utspørring. Den som er sjalu vil vite alt om tidligere kjærester eller partnere, i minste detalj.

ENKELTE ER sjalu mer eller mindre hele tida. De kjenner en gnagende mistanke eller vag uro for hva partneren bedriver og hvem han eller hun til enhver tid er sammen med. Hos andre dukker følelsen hovedsakelig frem i bestemte situasjoner, for eksempel bare når en spesiell person er i nærheten - en person som blir oppfattet som potensiell rival. Mange ganger er det også alkohol med i bildet, enten hos den som er sjalu eller hos partneren, eller hos begge. Rus kan påvirke sjalusi på minst to måter: Ved å skape situasjoner som utløser akutt sjalusi og ved å slippe løs mer underliggende sjalusi.

Den som lever med en partner som viser mange tegn på sjalusi, bør absolutt ta tak i problemet. Først av alt er det viktig å prøve å finne årsakene til at partneren er sjalu. Er det et stabilt trekk ved vedkommende, eller er det knyttet til spesielle situasjoner? Bidrar en selv til denne følelsen ved å være flørtende eller utfordrende overfor personer av motsatt kjønn? Er det i så fall rimelig og forståelig at partneren blir sjalu? Svaret på disse spørsmålene bør få konsekvenser for hvordan en selv velger å forholde seg til problemet. Hvis sjalusien hovedsakelig er knyttet til egenskaper ved partneren, er det han eller hun som må endre seg for å løse problemet. Hvis det derimot er en selv som er den viktigste årsaken, må en vurdere om en kan og vil endre seg selv. Og hvis det er problemer og usikkerhet i selve parforholdet som mest av alt utløser sjalusien, bør en ta tak i disse.

EN BØR DESSUTEN konfrontere partneren med sjalusien. Hvis han eller hun viser innsikt i problemet og vilje til å gjøre noe med det, er utsiktene langt bedre enn dersom en blir møtt med avvisning og motangrep. Personer som ikke har innsikt i sin egen sjalusi, eller som ikke klarer å erkjenne at de har et problem, kan vanskelig finne ut av problemet. I slike tilfeller bør en vurdere å gjøre det slutt. I så fall kan det være behov for å ta forhåndsregler, særlig når partnerens manglende innsikt og erkjennelse sammenfaller med aggressive tendenser. Da er det fare på ferde. Dersom det er situasjonen, bør en ta kontakt med hjelpeapparatet, og eventuelt med politiet i forkant. Mange kvier seg imidlertid for å involvere andre i sine bekymringer, av lojalitetshensyn eller fordi en skammer seg over forholdene. Men stilt overfor en følelse som kan utløse så destruktive krefter som sjalusi, bør en være føre var.

En skal likevel ikke male fanden på veggen. Sjalusi er tross alt en normal del av vårt følelsesapparat. Den som aldri er sjalu, har heller aldri vært forelsket, skrev filosofen og teologen Augustin allerede i oldtiden. Vi må altså prøve å skille mellom den normale sjalusien, som dypest sett er et tegn på ekte kjærlighet, og den sykelige, som kan være en trussel mot både kjærligheten og livet.