Sjalusi i snøen

- Det nærmer seg påske, min herre!

Kraftlyrikeren Hagbart Smergel står i døra, iført solbriller, sixpence med skiforeningsmerke, nikkers og strømper med selbumønster, beksømstøvler og en anorakk påsydd norsk flagg og et tøymerke med påskriften «Gutta på skauen». Det skramler noe voldsomt idet ski og staver ikke helt kommer inn dørkarmen.

- Fortell meg noe jeg ikke er klar over, Smergel.

- Jeg har skrevet en påskekrim!

- Tøv, du er jo lyriker...

- ...og den går selvsagt på vers. Den heter «Vanvidd på viddene» og lyder slik:

Vi satte av sted

på ski alle tre,

til påskefjellet;

Karoline og Pelle

og jeg var jo med,

alle visste jo det

at jeg ville kline

med Karoline.

- Smergel, oppriktig talt. Dette kan umulig interessere leserne?

- Bare vent, det tar seg opp. Du forstår hvor dette bærer, ikke sant?

På vidda lå hytta,

vi slepte og dytta

på sleder og sekker,

Karoline var lekker!

Jeg var litt forknytta,

for hun hadde flytta

fra meg bort til Pelle,

men jeg la en felle!

Brått begynte en vind

å komme i spinn,

den startet å ule,

men jeg ville...

- Stopp der, Smergel. Dette kan vi ikke trykke!

- Tøv! Jeg fortsetter:

og jeg ville jule

opp Pelle, den sniken,

som stakk av med piken

jeg elsket så høyt.

Jeg tok meg en støyt.

Mitt kokende sinn!

Mitt isnende kinn!

Mine dypfrosne tær!

Mine løvtynne klær!

Av hat var jeg blind!

Det hjalp ikke med gin!

Jeg svor hevn over Pelle,

der oppe på fjellet!

Men hvor var vi nå?

Hvor skulle vi gå?

Hvor ble det av hytta?

Var fjellet forbytta?

Vi var i det blå,

på villspor som få!

Stormen som ulte,

visste knapt hva den skjulte!

- OK, Smergel, hva skjer nå?

- Er du spent?

- Eh... Litt.

- Bra, for da kommer jeg tilbake i neste uke og leser resten. Ha det!