Sjamanen - de dødes reiseleder

Rumenskfødte Mircea Eliade (1907- 86) regnes som den mest betydningsfulle religionsviter i vårt århundre. Han studerte filosofi i Romania, yoga i India, underviste ved Sorbonne og ble siden professor i Chicago.

Eliades hovedverk er «De religiøse ideers historie» (1976-84) og «Det hellige og det profane» (1957), sistnevnte befinner seg på listen over de verk som våre professorer regner som tidenes viktigste. Verkene nådde langt ut over snevre fagkretser, noe som nok ikke falt hans kolleger like lett for brystet. Det gjorde heller ikke «Sjamanisme» fra 1951, der han ble kritisert for ikke å gjøre feltarbeid eller sette sine «funn» i en historisk sammenheng.

For Eliade er mennesket først og fremst et «homo religious», og sjamanisme er begynnelsen til allreligion. Det var sjamanen som på sine transeliknende himmelreiser opprettholdt en kontakt med gudene.

Sjelejegere

Som et «homo religious» vil mennesket i Eliades øyne alltid tørste etter væren, en kontakt med det sakrale, og en religionshistorikers oppgave blir da å bestemme det religiøses åpenbaringer i historien («Hierofanier»). Åpenbaringer han fant utallige av i arkaiske kulturer, idet de da, imotsetning til den moderne kultur, hadde en kontakt med det sakrale. En kontakt som ble opprettholdt av sjamanen, som gjennom sine ekstatiske reiser (han fløy, brukte stige o.l.) tok opp kampen mot onde krefter.

I boka kommer Eliade med en mengde interessante og underholdende eksempler på slike reiser, hovedsakelig hentet fra sibirske og sentralasiatiske samfunn, der de virkelige sjamanene fantes. Her opptrer sjamanen bl.a. som sjelefører for døde som nøler med å forlate de levende, eller han jakter på den sykes sjel i det hinsidige. Sjamanens hovedinstrument er trommen, for en ekte sjaman tok ikke i bruk hjelpemidler som alkohol, tobakk eller narkotika. Det er ifølge Eliade en vulgær erstatning for ren transe, like vulgær som kvinnelige sjamaner, som for ham er et dekadansefenomen. Eliade er også opptatt av skillet mellom en sinnslidelse og sjamanisme, idet en sinnslidende i hans øyne er en mislykket mystiker eller en karikatur av en sådan.

Nysjamanisme

Som religionshistoriker er Eliade interessant idet han også henvender seg til det moderne mennesket og vår «tørst etter væren». Hans begrep om det ikke-religiøse mennesket har likhetstrekk med eksistensfilosofenes fremmedgjorthetsbegrep. Men imotsetning til filosofene mener han at det å være alene i verden kan være meningsbærende. Men ikke via nysjamanistisk tamtam og selvutviklingskurs, som den greskortodokse Eliade nok ville sett som dekadent.

Snarere synes han å sette sin lit til kunsten. Ikoner var for ham et vindu mot det hellige, og han ser i lyrisk eller episk poesi en mulighet til å bringe oss ut av det det han kaller tidens redselstilstand. Forutsatt, antar jeg, at den holder en viss kvalitet. Og da burde en kanskje anbefale hans to skjønnlitterære romaner som er oversatt til norsk: «I Mbntueleasa-gaten» og «Doktor Honigbergers hemmelighet og andre noveller».

Honnør til Dag Øistein Endsjø som har oversatt boka, og til Brita Pollan for et informativt og oversiktlig forord.