Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sjanger, ikke PR

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Action. Animasjon. Thrillere. Grøssere. Dette er i korte trekk hva kinoenes massepublikum «vil ha», uansett om det er norsk eller internasjonal film. Sjangerfilmene trekker folk. Det er lettere å få et stort publikum på en spennende grøsser enn på et problematiserende drama, og dette har lite med markedsføring eller filmkritikk å gjøre.

TRE AV filmene blant de fem mestselgende totalt på kinotoppen akkurat nå er animasjonsfilmer. «Biler», «Over hekken» og «Pusur 2» har også det til felles at de er familiefilmer. Når filmer markedsføres for barn, går de nesten alltid godt. Denne målgruppa er sultefôret på tilbud, og foreldrene drar ungene med på det meste, godt eller dårlig, norsk eller amerikansk. En barnefilm som «Svein & rotta» var en kritikerfiasko, men en publikumssuksess. Slik er det bare.

EN GRØSSER som «Fritt vilt» måtte ha vært en skikkelig kalkun dersom den skulle ha fått mindre publikumsoppslutning enn en film med uttalte kunstneriske ambisjoner som «Den brysomme mannen». Dette er ikke unikt for filmbransjen. I bokbransjen er det også slik at «smal» litteratur selger dårligere enn krim. Kritikerroste forfattere som Kjell Askildsen og Hanne Ørstavik selger færre bøker enn Jo Nesbø og Unni Lindell. Det har ingenting med markedsføring å gjøre.

MEN MÅLET kan ikke bare være å servere popkorn til massene. Suksess måles ikke bare i antall solgte billetter. Å bli plukket ut til et av konkurranseprogrammene i Cannes, som «Uro», «Slipp Jimmy fri» og «Den brysomme mannen», er også et kriterium på å lykkes. Å vinne prisen for beste regi i Karlovy Vary, som Joachim Trier med «Reprise», er et annet. Norsk film mottar statsstøtte blant annet for å muliggjøre at det lages kvalitetsfilm i Norge. Høye publikumstall borger ikke alene for kvalitet. Årets mestselgende norske film, «Lange, flate ballær», kan neppe kalles noe vellykket produkt, hvis målestokken er det kunstneriske nivået.

MULIG AT en film som «Sønner» ville ha nådd et større publikum dersom produsenten hadde brukt penger på helsides annonser, plakater over hele Oslo-trikken og hyppige reklameinnslag på TV. Men det blir et valg. Med stramme budsjetter vil de fleste filmfolk velge å putte mer penger inn i filmen enn i markedsføringen. Det tjener dem nok på lang sikt.