Sjangerblandingens pris

«Det lykkelige valg» på Oslo Nye blir både masete og stillestående

TEATER: Stemmeretten for kvinner er i år hundre år. Det er også Nils Kjærs komedie «Det lykkelige valg». Jeg er redd det er stemmerett for kvinner som har holdt seg best.

Oslo Nye feirer stemmeretten med å sette opp igjen Kjærs oppgjør med bedehus, avholdssak, målsak og politisk spill. I teatersjef Catrine Telles regi blandes dukker og levende skuespillere i en nedskåret versjon av fortellingen om Celius hustru som straffer hans lefling med mørkemenn med å stille til valg mot ham.

Eldre komedier som var aktuelle i sin tid har alltid det problem at tiden har gått. Aktualitetene må erstattes med noe annet. Man kunne selvsagt lengtet etter en ny variant, som en der Ernas ektemann Sindre kastet seg inn i maktkampen om statsministerposten.

Oslo Nyes versjon sliter sjangermessig både mellom skuespillere og dokkespill, og i en blanding av farse og komedie. Men nettopp fordi komediens karakterer kan være litt todimensjonale, krever de at rolleskikkelsene blir menneskelige - vi må tro litt på dem, og bry oss om dem. Anders Hatlo treffer noen når han holder sin tale om hvor godt det er å sitt på Stortinget, men da nærmer vi oss slutten. Birgitte Victoria Svendsen har anslag til en fin Lavinia, men det er som hun mangler situasjoner til å få rollen til å leve.

På generalprøven Dagbladet anmelder på grunnlag av var det fortsatt også noe reservert over spillet, samtidig som farse og dokkegrepene ble litt masete. Det første kan raskt bli bedre, det andre er et valg som er gjort. Det er nok dessverre ikke et helt lykkelig valg.

Forestillingen er anmeldt på grunnlag av generalprøven.