Anmeldelse: Various Artists – «For the Throne» (Music Inspired by the HBO Series Game of Thrones)

Sjangerkamp om jerntronen

Hva blir resultatet når noen av verdens største artister ser på Game of Thrones og lager musikk?

Foto: HBO
Foto: HBOVis mer

«For the Throne» (Music Inspired by the HBO Series Game of Thrones)

Various Artists

4 1 6

Pop Rock Rap RnB

Plateselskap:

Sony Music

«Et album hvor sjangre blandes like hyppig som blått blod i De sju kongerikene.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Å la seg inspirere av en TV-serie kjent for flammesprutende drager, bestialske drap og incest-sex kan fort by ekstreme kreative ytterkanter. Det er likevel ikke «Game of Thrones» sine mest bekmørke og brutale sider som utgjør rammene for samlealbumet «For The Throne».

Særlig lyst blir det derimot aldri, og det er nettopp her utgivelsens 14 svært sjangervarierte spor finner sin fellesnevner.

Like melankolske som blikket til Jon Snow (unnskyld, jeg mener selvfølgelig Aegon Targaryen) flyter låtene av gårde på stemningsfullt vis fra og med Maren Morris’ åpningsspor «Kingdom of One» til Matthew Bellamys cinematiske avrunding «Pray (High Valyrian»).

Sistnevnte akkurat så kampklar og dramatisk som forventet av Muse-vokalisten, og det eneste bidraget her som for alvor kunne ha passet inn blant Ramin Djawadis originale GoT-lydspor.

Med linjene «I was born of the ice and snow / With the winter wolves, in the dark alone» dukker The Weeknd opp som en Toronto-hardnet wildling på SZA/Travis Scott-samarbeidet «Power Is Power», som sammen med The Lumineers-låta «Nightshade», «When I Lie (Remix)» med Lil Peep og Ty Dolla $ign, og Lennon Stellas triphop-kjølige «Love Can Kill» bygger opp mot ROSALÍAs nydelige høydepunkt «Me Traicionaste» – en slags musikalsk versjon av Sommerøyenes åpensinnede sensualitet.

Ikke uventet blir det opp til hiphop-innslaget «Too Many Gods» å by på selvfølgeligheter som «I grew up with soldiers like Ned Stark» og «Playing with fire but I'm no Targaryen» (kom igjen, du kan bedre enn det, Joey Bada$$), uten at det heldigvis setter noen demper for lytteropplevelsen.

Og i en musikalsk samtid hvor sjangertyper blandes like hyppig som blått blod i De sju kongerikene, oppleves bidragene fra store rock-, pop-, rap- og R&B-navn faktisk som en noenlunde helhetlig pakke.

.