Sjangerknuser

Jazzpianisten Uri Caine tar tak i Mahler, Wagner og Bach uten blygsel. På Blå i Oslo skal han først og fremst spille sin egen musikk. Men med Caine kan man kan aldri vite...

- I utgangspunktet blir det en jazzkonsert med stoff fra «Blue Wail»-CD-en. Om det blir noe annet i tillegg - vi får se, sier Uri Caine på telefon fra New York.

4. februar gjester han Blå sammen med trommeslager Ralph Peterson og bassist Drew Gress; et par dager etter går han i studio i Tyskland for å spille inn sitt nyeste prosjekt: Bachs «Goldbergvariasjoner».

- Flere ensembler er involvert. New York-musikere, kor fra Köln og en gambekvartett fra Italia, sier Caine.

Mambo og tango

- Jeg har arrangert Bachs variasjoner med henvisning til så vel cellosuitene og koralene som til musikk som inspirerte Bach: Franske ouverturer, italiensk musikk, jig-er og annen dansemusikk. Men jeg har byttet ut jig med mambo og tango noen steder.

- Er du glad for at Glenn Gould ikke kan høre deg? Han har liksom én gang for alle satt standarden for «Goldbergvariasjonene».

- Goulds innspillinger har hatt mye å si for meg. Jeg vet ikke om han ville likt dette, men jeg skulle avgjort ønske at han hadde levd. Uansett håper jeg plata kommer ut i løpet av våren, etter en utgivelse basert på Schumanns «Dichterliebe».

- Du har laget prisbelønte Mahler-plater for jazz/klezmer-ensembler, arrangert Wagner for kaféensemble i Venezia og latt oss få «Valkyrierittet» på trekkspill. Hvor kommer denne sjangersmadrende trangen fra?

- Den er ikke så unaturlig for musikere som har vokst opp med å høre mange typer musikk. Jeg vokste opp i Philadelphia med jazzklubber og klassiske konserter. Jeg hørte Bernsteins og Soltis Mahler-innspillinger, gikk på konserter med Philadelphia-orkesteret og fantaserte alltid om hvordan denne musikken ville låte spilt på en helt annen måte.

Plukker litt her og der

- Du spilte jazz mens du studerte klassisk komposisjon med blant andre George Crumb ved universitetet?

- Det stemmer. Jeg spilte med mange av de store jazzmusikerne som bodde i eller var innom Philadelphia, Philly Joe Jones, Hank Mobley, Grover Washington, Joe Henderson, Freddie Hubbard, J.J. Johnson, Lester Bowie og andre.

- Mens du nå tilhører en gruppe New York-musikere som suverent blåser ned alle musikalske båsvegger. Jeg tenker på folk som Don Byron, Dave Douglas og Mark Feldman, som du spilte med i Molde i 95?

- Ja, vi er noen som drives av det vi har lyst til, og ikke tar det så tungt om puristene synes at vi plukker litt her og litt der uten å skape noe kraftfullt og fint ut av det. Vi spiller den musikken vi har lyst til å spille, rett og slett.

Improvisasjonserfaring

- Jeg synes som oftest at resultatene blir bedre når folk fra jazzleiren nærmer seg den klassiske musikken enn omvendt. Hva sier du?

- Kanskje, men mye av den moderne klassiske musikken som er inspirert av jazz - Stravinsky, impresjonistene - har i sin tur inspirert jazzmusikere. En Cecil Taylor kan på ett plan synes påvirket av Boulez og Stockhausen. Men jeg er enig i at visse klassiske utøvere - jeg vil ikke nevne navn - later til å ha en «ok, nå skal jeg lage min jazzplate»-holdning. Og det går ikke bra, for de mangler jazzmusikernes improvisasjonserfaring, evnen til å ta beslutninger i løpet av en brøkdel av et sekund, evnen til å lytte i en gruppesammenheng. Jeg kjenner mange klassiske musikere som gjerne vil overvinne disse begrensningene, men improvisasjon er en ferdighet som må læres og praktiseres, akkurat som man lærer et nytt språk, sier Uri Caine.