GÅR NYE VEIER: Zeal & Ardor kombinerer negro spirituals med black metal-ekspertise. Foto: Warner Music
GÅR NYE VEIER: Zeal & Ardor kombinerer negro spirituals med black metal-ekspertise. Foto: Warner MusicVis mer

Anmeldelse: Zeal & Ardor - «Stranger Fruit»

Sjangerkombinasjoner du aldri trodde du ville høre

Fengslende og bekmørkt.

«Stranger Fruit»

Zeal & Ardor

4 1 6

Metal

2018
Plateselskap:

MVKA Music / Warner Music

Se alle anmeldelser

ALBUM: Bakgrunnshistorien til Zeal & Ardor er ganske spesiell. Sveitsiskfødte Manuel Gagneux hadde for vane å lage musikk på «bestilling». Det gikk ut på å be leserne av et diskusjonsforum om å gi ham utfordringer om hvilke stilarter som vanskelig ville la seg kombinere. Noen ba han gi seg i kast med negro spirituals og black metal.

Oppgaven ballet på seg og endte til slutt i debutalbumet «Devil is Fine». En plate som i 2016 endte opp på en drøss med årsbestelister i diverse nisjepublikasjoner og ble hyllet av toneangivende medier som Rolling Stone.

Slikt går ikke upåaktet hen og den New York-baserte Gagneux har for lengst blitt storsatsning og «Stranger Fruit» er det foreløpige resultatet. Produksjonen er strammere og låtene mer fokusert, men ellers er det ikke mye som tyder på at Gagneux har falt for fristelsen å strømlinjeforme uttrykket for å nå et bredere publikum. Singelen «Gravedigger's Chant» fremstår riktig nok mer som tradisjonell blues og er ikke så fryktelig sjangeroverskridende av seg, men det er en fornøyelig låt like fullt. Det er først og fremst de hjemsøkende stemningene som binder hele Zeal & Ardor-prosjektet sammen og de kommer i flere fasonger og former.

«Row, Row» er stampende negro spirituals i tospann med flerrende black metal-riff. «Fire of Motion» disker opp med hyperkjappe blastbeasts, drønnende bassganger og hymne-aktige vokalarrangementer som viser at kombinasjonen fremdeles er ganske så potent. Plata brekkes opp av små intermesso som rammer inn sangene på effeketivt vis.

Den overrumplende effekten fra debuten er naturligvis ikke den samme og man savner et par låter som virkelig løfter plata opp og frem. Litt som den gåsehudfremkallende «Blood in the River» fra førsteplata.

«Stranger Fruit» er mest av alt en solid oppfølger som viser at Zeal & Ardor ikke var et blaff, men at de trenger å slipe knivene ytterligere om de skal opp ett nivå.