Sjarkfiskere som markedshåp

I SIN IVER

etter å «effektivisere» fiskerinæringen har norske fiskeriforvaltere forlest seg på amerikanske stordriftsidealer og gradvis innført omsettelige kvoter her til lands. Godt hjulpet av en destruksjonsordning for sjarker har denne politikken satt i gang en prosess der flere kvoter samles på færre båter. For dem som ikke driver i næringen til daglig kan dette virke som en naturlig utvikling i tråd med det vi opplever i samfunnet for øvrig. Det er derfor på tide å avlive noen seiglivede myter om lønnsomhet og økonomi i fiskerinæringen. Som fiskekjøpere og fiskeeksportører har vi erfart at markedet etterspør kvalitetsfisk levert hos oss samme dag som den blir fanget. Som økonomer ser vi at den samme fisken bidrar til å gi vårt firma gode resultater. Jeg trenger derfor ikke ty til nostalgiske eller romantiske gloser om sjarker og sjarkfiskere for å si følgende: Sjarkfiskerene leverer den fineste kvalitetsfisken og de representerer derfor den mest lønnsomme høstingsformen. Sjarkfiskerne er ikke de mest effektive, men effektivitet er faktisk ikke et mål i seg selv. I hvert fall ikke i en næring som bør fremstå som bærekraftig i alle ledd. For det hele er ganske enkelt: Finere fisk gir bedre pris.

HVORFOR SATSER

man da på alt annet en sjarkfisket? Til og med Norges Fiskarlag er med på å undergrave det tradisjonelle sjarkfisket. Svaret er at bordet fanger. Kvoter er blitt gjort omsettelige og mange fiskere blitt redere og gjeldsslaver for å kunne fortsette i yrket sitt. Inntekten går til kapitalkostnader heller enn til arbeidskraften. Store investeringer i båter og rettigheter har ført til større effektivitet, men dårligere lønnsomhet. Derfor prøver man å effektivisere ytterligere ved å ha mindre mannskap og færre fiskere til å fange fisken. Resultatet er mindre tid til håndtering og følgelig dårligere kvalitet og dårligere priser. På den måten er man fanget inne i en stadig nedadgående spiral. De siste 20-30 årene har man pøst ut offentlige tilskudd til store enheter på land og til sjøs som aldri har vært spesielt lønnsomme. Og som en løsning prøver man fra myndighetenes (og fiskebåtredernes) side å fjerne alle de som ikke har fått denne støtten (les sjarkfiskerne) for å gi enda mer ressurser til de som ikke klarer å få lønnsomhet.

RESULTATET ER NEDSLÅENDE

både for næringen og også for den norske eksportøkonomien. Staten og samfunnet for øvrig tjener da på at norsk fisk selges til høyest mulig pris i markedet? Dette gir også flere arbeidsplasser og økt lønnsomhet i mindre enheter langs kysten - uten store offentlige overføringer og tilskuddsordninger. Vi har en enestående ressurs som vi skusler bort ved en bevisst og dogmatisk satsing på store enheter med 2.- og 3.-sorterings fisk. Dette må stoppes, og løsningen er at vi som driver på land og fiskerne på havet må slutte å gjøre oss selv en bjørnetjeneste ved å falle for stordriftstanken. Vi må derimot satse på å bygge opp en industri som er bærekraftig forankret i de mest lønnsomme høstingsformene. Markedet vil ha kvalitetsfisk - det er vår oppgave å sørge for at kundene får det de vil ha til en god pris for alle parter.