Sjarm på laber bris

Gåten omkring muppeten Gonzos opphav er levnet lite plass i historiebøkene, men nå har vi i hvert fall svaret: Han stammer fra det ytre rom.

Gonzo er muppeten med nebbet, om noen i farten ikke kan plassere ham, og i «Muppets fra verdensrommet» finner vi ham i en forståelig eksistensiell krise, på jakt etter sine røtter. Alt tidlig i filmen får han kontakt med slekta i verdensrommet, som bl.a. sender Gonzo meldinger gjennom frokosten. Vanskene tårner seg opp for det eiegode vesenet, når regjeringsagenten Singer (Jeffrey Tambor) kaster seg over ham. Men hva har vi andre muppeter til?

Jim Hensons velkjente dokker er knallsøte. Dessuten er det nå noe nesten forsonende gammeldags over dem, overftret som vi blir av alskens teknofigurer.

Samtlige stiller i rutinert samspill med bl.a. Andie MacDowell, David Arquette og Ray Liotta. Det blåser likevel en laber bris fra prosjektet, til tross for satirisk omgang med f.eks. «Men in Black» og «Star Wars»-filmene.

Sjefmuppeten Kermit er redusert til en bifigur - en tabbe. Som om Gonzo, stakkars, er brukt til å tyne muppetfaktoren i kraftigste laget.