Sjarmerende absurd

Egentlig er det mye å si på forfatteren Paul Austers regidebut, men hans rare univers og pussige historie er sjarmerende å se på.

Auster skrev som kjent manus til «Smoke» og «Blue in the Face», som han samregisserte med Wayne Wang. Harvey Keitel var sentral i begge disse, og han stiller atter opp, når forfatteren nå står på egne bein.

Harvey spiller jazzmusikeren Izzy Maurer. Izzy blir innledningsvis skutt ned, kommer til hektene, men kan ikke spille mer. En dag kommer han over en mystisk stein. Den lyser blått i mørket og leder Izzy til Celia (Mira Sorvino). Søt musikk oppstår.

Sant å si all grunn til å stønne over at nok en pensjonist virker så orgastisk forførende på et 40 år yngre pikebarn, men Keitel og Sorvino har en god utstråling sammen. Den overjordiske steinen fører absolutt ikke bare lykke med seg. Tvert imot blir det kafkaliknende tilstander etter hvert.

Filmen skilter med Vanessa Redgrave, Gina Gershon og Mandy Patinkin i mindre roller. Dessuten Willem Dafoe som den meget mystiske dr. Van Horn. Dafoe er flink til å være absurd i en helt uforklarlig rolle.

Deler av «Lulu» er merkelig temperaturløs. Det er som om historien rommer mer enn Auster tør å slippe løs. I iveren etter å ikke si for mye, lar han nødvendig logikk fare. Men her er også stemning, humor og nok uvørne påfunn til å engasjere så lenge det varer. Annerledes, i alle fall.