Sjarmerende gigantroman

Svært sjarmerende, hjemmesnekret kultisk «collage».

BOK: Alasdair Grays «Lanark» fra 1981 blir kalt den store skotske romanen. I denne 650 siders mastodonten, også kalt en kalvinistisk «Divina Comedia», har da også Gray forsøkt å få med seg alt to permer kan romme.

Det vil si, det er egentlig to fortellinger i fire bøker. Først en fiksjonalisert selvbiografisk kunstnerroman om unge Thaws oppvekst i etterkrigstidens Glasgow - en nitrist skildring av «kunstneren som ung mann»; om forfeilede ambisjoner, sykdom og død. Og ikke minst et mislykket kjærlighetsliv, der helten til og med avvises av en hore.

Når Thaw til slutt tar sitt liv, havner han i den andre fortellingen, under navnet Lanark i byen Unthank. En «1984»-aktig lovløs by uten sol og tidsfølelse, der alle lider av underlige sykdommer, blant annet voksende dragelemmer. Lanark slukes av en stor munn og havner i en «dantesk» skjærsild: Intituttet, hvis energikilde er menneskevarme og menneskekjøtt.

Boka åpner med tredje del, forord og epilog kommer midt i, og her er et utall henvisninger og utilslørte litterære «lån» fra verdenslitteraturen. Samtidig har Lanark en samtale med forfatteren, som ikke er Gray, om hvorfor boka ikke kan ende godt. Avslutningen tar helt av i en groteskt ellevill politisk refsende science fiction.

De mange litterære krumspringene til tross: Det er som om alle (de «stjålne») temaene noe vilkårlig er limt sammen og boka ender som en litt hjemmesnekret, men svært sjarmerende, collage. Men her er også glitrende passasjer, spesielt i den realistiske Glasgow-delen, med gode portretter i et nærmest surrealistisk landskap. Samtidig er boka så mangfoldig, «skrudd» og stort tenkt at en kort anmeldelse på ingen måte rettferdigjør den. Den må leses, og visse lesere vil sikkert elske dette «galmannsverket».