Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sjarmerende livsberetning

Underfundig og behersket fortelling om et liv fra soloppgang til solnedgang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Germano Almeida fra den afrikanske republikken Kapp Verde mottok mye ros da han debuterte med «Avdødes siste uvilje» i 1991. Boka er en underfundig fortelling, skrevet med klokskap og mildhet, og krydret med små urimeligheter ingen andre enn leseren undrer seg over.

Denne beherskede eller lett undertrykte komikken, den forsiktige tøyningen av sannsynlighetens grenser og de mange historiene i historien, gir romanen et fabulerende og frodig preg.

Arazjos testamente

Selve utgangspunktet for fortellingen er besynderlig. Allerede førstesetningen etablerer grunntonen i romanen: Opplesningen av senhor Napumoceno da Silva Arazjos omfangsrike testamente tok en hel ettermiddag. Da notaren var kommet til side 150, ga han uttrykk for at han var trett og ba om å få et glass vann. Stemmen, som innledningsvis markerte stundens alvor på en kraftfull og velklingende måte, er redusert til mumling tilhørerne må anstrenge seg for å forstå.

Og de har bare så vidt begynt. Testamentet viser seg å være en fire hundre siders bekjennelseshistorie, der den henfarne forretningsmannen har nedtegnet sine bragder, ideer, lidenskaper og ergrelser.

Det mest oppsiktsvekkende er avsløringen av at nevøen Carlos - som for øvrig får sitt pass behørig påskrevet - slett ikke er hedersmannens enearving. Det er derimot senhor Arazjos hemmelige datter, Maria.

Fornøyelig og vidsynt

Livsberetningen som folder seg ut gjennom det dryge testamentet, er fylt av Arazjos kjærlighet - til arbeidet og til noen få kvinner. Fortellingen strutter av fabuleringsvilje og livsbegjær, og leker med sannsynlighetsoverskridelser på en måte som gir assosiasjoner til latinamerikansk litteratur.

Flere av romanfigurene får fortelle sin versjon, og dette gir spillerom for ironi.

Gjennom motstridende betraktninger belyser personene hverandres luner og mindre flatterende sider. Grepet gjør romanen fornøyelig, men også vidsynt. Et menneske kan ikke forklares på én måte, et menneske er ikke entydig, er påstanden som synes å ligge i bunnen av fortellingen. Germano Almeida formidler sin sjarmerende historie med varme og stoisk ro, og med et språklig overskudd som er utmerket ivaretatt av oversetter Christian Rugstad.

DEBUTROMAN: "Avdødes siste uvilje" er Germano Almeidas romandebut fra 1991.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!