Sjarmerende nullpunkt

«Første kjærlighet» av Samuel Beckett er en urovekkende tekst fordi den knytter sammen uvante forestillinger og hendelser.

Hovedpersonen, som bor i en by som minner om Dublin, besøker sin fars grav med jevne mellomrom. Ikke for å ære faren, men for å minnes hvilket år han giftet seg. For han har glemt hvor gammel han var da han inngikk ekteskap. Det til tross for at han minnes opplevelsen som fullbyrdelsen av sin første og eneste kjærlighet.

Ja, ifølge det han hadde lest, og han synes å kjenne både Racine og Dante, måtte det være dette selsomme fenomen som hjemsøkte ham, skjønt leseren av historien vil snart finne ut at særlig aktiv deltakelse fra hovedpersonens side har det ikke avstedkommet, og noen særlig entusiasme overfor det elskede objekt kan vi heller ikke spore. Det til tross for at kvinnen stadig våknet ved siden av ham om morgenen uten klær, og til sist også fødte ham et barn.

Selsom

Når den unge mannen, som kanskje ikke er så ung lenger, oppsøker farens grav, er det altså fordi farens død inntreffer så å si samtidig med at hans ekteskap tar til. Og dødsdagen og dødsåret på farens gravstein gir ham et matematisk utgangspunkt for å beregne sin egen alder ved kjærlighetens begynnelse.

Mer av handlingen skal vi ikke røpe, men det er i sannhet en selsom kjærlighetshistorie. Selsomme er personene, mørkt og forvridd det menneskelige univers som rulles opp. Meningsløst, kuldslått, perverst - men egentlig mer sammensatt og gåtefullt enn som så, fordi det avspeiler så mange sider ved den menneskelige eksistens. Enda en gang skildrer Beckett nullpunktet, kommunikasjonens avsettelse, bruddet med logikken og sammenhengen.

Frodig

På den andre siden kan man utvilsomt lese teksten som en refleksjon over forbindelsen mellom faren, kjærligheten og eksilet, slik Julia Kristeva gjør. Man skal ikke overfortolke dette, men generelt glede seg over en assosiasjonsrik tekst med mange allusjoner og spill i seg som til tross for sin dysterhet gjør den frodig og mangfoldig.

Petter Aaslestad har i tillegg skrevet et fint lite etterord, som kan virke berikende på lesningen. Forlaget Bokvennen skal for øvrig ha stor ros for at de nå er i ferd med å fullføre sin serie av Beckett-utgivelser, og for nye lesere er den nesten klassisk oppbygde novellen en sjarmerende Beckett-introduksjon.