Sjarmerende og lettlest

Lettlest og informativt om et vanskelig og omstridt liv og forfatterskap.

BOK: Resultatet av denne boka er blitt sjarmerende.

Tysdahl er professor emeritus i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo og har con amore, sier han i forordet, skrevet en Joyce-biografi, eller kanskje han skulle ha sagt en joycografi? Dette er i alle fall ei lærd og balansert bok om både James Joyces liv og verk. Den skjemmes verken av dypsindigheter eller av unødig flagging av teoretiske posisjoner.

Banaliserer ikke

Boka er lettlest uten at den banaliserer, side opp og side ned blir leseren minnet om at her er en universitetsprofessor som har arbeidet i over 40 år med James Joyce og som har sans for å trekke sammen store kunnskapsmasser på en opplysende måte.

Undertittelen på biografien er «Liv og diktning», som holdes strengt fra hverandre i teksten. Bjørn Tysdahl går gjennom verkene ganske utførlig for seg, mens deres tilblivelse og mottakelse skildres i de biografiske kapitlene. Men det er likevel ikke bra å anbefale i forordet at leseren kan hoppe over verk-gjennomgangene for å gå tilbake til dem etterpå.

Forferdelige forhold

Forfatterens hjelpere og mesener, og selvfølgelig bokhandelen Shakespeare & Co i Paris som ga ut romanen «Ulysses», kanskje den mest berømte boka fra det 20. århundret, er med. Forfatteren runder alle de portene i løypa som heter Joyce-ortodoksi. Det er ikke mange steder han stryker sitt objekt mot hårene.

Møtene mellom den litterære modernismens keisere Joyce og T.S. Eliot, Joyce og Ezra Pound og Joyce og Marcel Proust er skildret med ærbødighet. Det er også det rystende utgangspunktet for forfatterens livslange eksil: Det faktum at Irlands befolkning ble redusert fra 8,2 millioner innbyggere i 1840 til 4,2 millioner i 1911, og de forferdelige forholdene i Joyces hjem. Familien i eksil hadde det heller ikke enkelt, datteren skal ha kastet en stol på moren i farens 50-årsdag.

Sex and Joyce

Noen vil nok bli litt skuffet over at det ikke er flere og tydeligere resultater av det postkoloniale perspektivet som Tysdahl trekker opp. Han har opplagt rett i at det både er legitimt og fruktbart. Men verken Edward W. Said eller Homi Bhabha har satt så tydelig spor etter seg i teksten som forfatteren lover i det nyttige tillegget om litteratur.

Bjørn Tysdahl er ingen sensasjonslysten biograf. I ei bok om James Joyces liv går det imidlertid ikke an å komme utenom den irske forfatterens sans for å bruke alle slags seksuelle og erotiske påfunn som et rusmiddel.

Ifølge Tysdahl skulle det ha virket ekstra opphissende for Joyce at disse påfunnene var grove brudd på katolsk og borgerlig seksualmoral.

Erotiske brev

Ta for eksempel de erotiske brevene som ektefellene sendte til hverandre for at tanken skulle følges av handling. Det kommer også tydelig fram at James Joyce elsket hele Nora Barnacle, kona gjennom alle år.

Disse brevene er publisert mange ganger. Bare den aller strengeste konstabelen i det selvbestaltede politiet som vokter grensa mellom det offentlige og det private, vil gripe batongen for å straffe Bjørn Tysdahl. Han kunne imidlertid ha gitt en noe bedre begrunnelse enn at ekteparet ikke ødela brevene.