Sjarmerende og slarkete

Sjarmerende og høyst uforutsigbar fortelling som hadde tjent på atskillig strammere redigering.

BOK: Budskapet er klart i Anne K. Bangs andre roman, «Hold i virkeligheten»: For mye realiteter og praktisk fornuft er livsfarlig!

Bang følger opp prosjektet fra debutromanen «Kunsten å unnslippe» (1997), hvor det som skulle unnslippes var virkeligheten. Også i årets roman langer Bang ut mot gravalvoret og den totale realistiske virkelighetsoppfatningen.

Forfatteren slår et slag for en virkelighetsoppfatning som heller minner om den vi finner i eventyret «Den lille prinsen»:

«En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.»

Må reddes fra realiteter

Bevæpnet med helt spesielle metoder utviklet på hotell Aston - dette «usedvanlig utmerkede» hotellet i Bergen som spesialiserer seg på å holde virkeligheten ute - må romanens heltinne Julie begi seg til Amsterdam. Der skal hun redde sin barndomsvenn og store kjærlighet Andreas fra en overdose realiteter på Institutt for kulturell morfologi, hvor han er i ferd med å drukne seg i en gammel arabisk inskripsjon.

Som ung vandret Andreas over bergenske hustak om natta og fortalte Julie fantastiske fortellinger om morgenen. Men etter at han en dag falt ned fra et tak, har han holdt seg til realitetene, harde fakta. Julie ser seg nødt til å redde ham «ut av morfo-verdenen og ut på takene» igjen.

Befriende lekende

Det skal godt gjøres å forutsi noe som helst i denne fantasifulle og høyst uforutsigbare beretningen. Plutselig detter en taustige ned og noen roper «Kom opp!».

Bang er en oppfinnsom og entusiastisk forteller. Det er ikke akkurat snakk om høyrealisme her. Hun legger heller an en slags fantasifull realisme. Romanen er full av eksentriske karakterer, og burleske og fantastiske hendelser.

Og Bang er befriende leken i stilen. En stil som for øvrig kan minne om Lars Saabye Christensen (er «Halvbroren»-effekten i ferd med å sette inn for fullt i norsk litteratur?

Hittil noterer jeg tre bøker i år med stilistiske spor etter Saabye Christensen-lesning: Cecilie Engers «Se i nåde», Selma Lønning Aarøs «Vil ni åka mera» samt altså denne romanen). Men mens Saabye Christensen holder et stramt stilistisk grep om sin tekst, er grepet om «Hold i virkeligheten» rimelig slarkete.

For tøysete

Teksten er ikke stramt nok redigert, og holder språklig ikke tritt med den fantasifulle fortellingen. Teksten blir litt for tøysete og pludrete, uten de helt store litterære kvalitetene.

Tanke og billedunivers er dessuten ofte svevende og upresist formulert. Et eksempel på disse svakhetene er følgende beskrivelse av Andreas' mor, arkivaren, etter et opphold på hotell Aston:

«Når din mor kommer hjem, skinner hun som månelys i stuen, og alt dette er langt utenfor tiden. Dette står ikke i arkivet, for det er et lys som ikke kan bli til ord på papir, og det er dager som ikke får plass i arkivtid. Forstår du? Verden er ikke et arkiv - selv din mor som er arkivar har forstått det. Det er magi på jorden, og lysflekker danser forbi og ord blir tydelige av seg selv.»