Sjarmerende om barndom

Tore Stubberud håndterer vinkartet på Theatercaféen med samme selvsikkerhet som han vender spaden i jorda.

Bymann og bonde, jorddrott og intellektuell, med bøker bak seg om så vel den franske filosofen Merleau-Ponty som den østfoldske bestselgerforfatteren Trygve Gulbrandssen. Før slengte han med leppa både titt og ofte, og det var gjerne venstresida som fikk smake sleivkjeften hans. I de siste årene har det ikke vært så mye å høre fra ham, men nå i høst kommer han så med en bok som bygger på egne erindringer fra oppvekst på en gard i Østfold.

«Dichtung» eller «Wahrheit» - det kan vær ett fett. «Roman» kaller han boka, men jeg antar at det meste av det som skrevet står, er «sant» - «sant» i den forstand som erindrede barndomsopplevelser er «sanne» når de filtreres gjennom et voksent sinn som ikke bare minnes, det vil si både legger til og trekker fra, men som også setter seg fore å omdanne disse minner til skrift, til en offentlig publisert tekst.

«Selvbiografi ved seks års alder» er en eggende tittel som understreker det skjellsettende ved de opplevelser som skildres. Stubberud vender tilbake i tida og lykkes ganske godt med å formidle sine egne tanker og følelser som seksåring, selv om han ikke gjør noe forsøk på å sette seg selv som voksen betrakter og kommentator i klammer. Tvert imot gir han seg stadig refleksjonene over det som en gang var, i vold. Stedvis slipper han også den gamle polemikeren løs - med henkastede, lett syrlige utfall mot tidsånden og uforstående radikalere og andre modernitetsapostler som ikke har den rette sans eller forståelse for den gamle tids verdier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men dette er ikke hovedsaken. Uten å henfalle til forloren nostalgi tegner Stubberud et levende tidsbilde fra et sterkt religiøst og konservativt miljø. Boka er formet som en kjærlighetserklæring til en bestemor som ifølge forfatteren har betydd mer for ham enn noen annen kvinne seinere i livet. I den grad det er tale om en handling i snever forstand, er den konsentrert til tida (noen måneder) fra den dagen hun faller og slår seg, et fall som fører til at hun pådrar seg koldbrann i foten, og til den dagen hun begraves - 21. mars 1953, ikke lenge før forfatteren selv fyller seks år.

Portrett som bærer

Det er portrettet av denne kvinnen, samt av bestefaren, som bærer boka. Moren og faren er der også, men mer som skygger i bakgrunnen. Portrettene av de to gamle i sentrum er tegnet både med humor og dyp respekt. Samtidig tjener de som foranledning til å skildre den snart seks år gamle Tores første møte med døden. Takket være bestemoren, som er en stor forteller, og bestefaren, som er en storeter, framstår Tores oppvekst som en oppvekst i det orales tegn. Dertil kommer en særlig form for kjærtegn som praktiseres i familien, og som betegnes som 'bubbing', en slags nussing som fortrinnsvis er rettet inn mot nakkeregionen (kyssing på munn og andre mer erogene soner framstår naturlig nok som en vederstyggelighet i dette miljøet). Jeg kan knapt minnes å ha lest en bok der munnen og dens ulike bruksmuligheter blir viet så stor oppmerksomhet som denne.

Sjarm

Stubberud er best når han holder seg til besteforeldrene og holder sin hang til utvendige kommentarer i tømme. Stedvis forelsker han seg litt for mye i sine egne påfunn, som ikke alle er like rasende morsomme. Det gjelder f.eks. en flere siders redegjørelse for bubbingens velsignelser. Men alt i alt har boka så absolutt sin sjarme der den balanser mellom vemod og burlesk personskildring og titt og ofte får oss til å tenke på Sigurd Hoels «Veien til verdens ende» - uten (litterær) sammenlikning for øvrig.