Anmeldelse: Ayse Koca - «Yoko Onurs dobbetliv»

Sjarmerende om brennhett tema

Ikke alle er «gode muslimer» i Ayse Kocas sjarmerende barne- og ungdomsbok.

ET SLAG FOR RAUSHET: Ayse Kocas andre roman om tolvåringen Yoko er tematisk relevant i disse tider. Sjarmen og varmen gjør boka til god underholdning for alle tweens. Foto: Pia Sønstrød
ET SLAG FOR RAUSHET: Ayse Kocas andre roman om tolvåringen Yoko er tematisk relevant i disse tider. Sjarmen og varmen gjør boka til god underholdning for alle tweens. Foto: Pia SønstrødVis mer

Ayse Koca begeistret mange med fortellingen om tolvåringen Yokos begredelige liv i «Yoko Onur – et balleliv» (2015). Boka ble nominert til Brageprisen, Kulturdepartementets debutantpris og lesernes Bokslukerpris.

Nå er jenta med tyrkiske foreldre tilbake, omgitt av samme, herlige gjeng: Friskusen og bestevenninnen Kara - Yokos livbøye og redningskvinne - den halvsprø moren som ikke er av den velorganiserte sorten, og den homofile pappaen, som plutselig dukket opp i forrige bok etter å ha vært fraværende i Yokos oppvekst. Det nye familielivet går ikke akkurat som smurt, og ingenting blir bedre av at mystiske Alan sklir inn i familielivet.

«C-muslim»

Romanen er en lun feelgood med uhyre relevant tematikk, som fordypes utover i fortellingen. Innledningsvis er handlingen av den klassiske sorten: Det er snart skoleavslutning og sommerferien før ungdomsskolen for Yoko og Kara. Venninnene er uatskillelige, men Yokos pendling mellom hjemmene - blokka hos moren og det arkitekttegnede huset til faren - byr snart på problemer.

Særlig fordi Yoko møter Alan. Hun opplever en gryende forelskelse, som hun fortier for Kara. Dobbeltlivet er slitsomt, og da sviket oppdages blir det sjalusi og drama.

Forelskelser, vennskap og følelsesmessig berg-og-dalbane-liv er kjente ingredienser i barne- og ungdomslitteraturen. Brytningstid, der både identitet og integritet settes på spill, likeså. Men Kocas roman sier også mye om sosiale forskjeller, religion og ufrihet. Yoko er vant til et «balleliv» i blokka med en mor som hun elsker, men som ikke klarer holde på en jobb. Det velordnede livet i luksushuset til arkitektpappaen og kjæresten, er både sårt tiltrengt og fremmed. Men heller ikke livet i «glasshuset» er problemfritt, erfarer Yoko:

Hjemme forholder hun seg både til morens fleksible «C-muslim»-praksis og den strengt religiøse holdningen i Karas familie. Faren og kjæresten er «B-muslimer» i Yokos vokabular. De lever åpent som homofile, og Yoko forstår etter hvert at det har omkostninger. De utestenges av familien. Det rammer også unggutten Alan, som lever i krysspresset mellom de strenge religiøse kravene hjemme og norsk hverdag.

Disse problemstillingene, som er krystallklart uttrykt i den mye omtalte sakprosaboka «Third Culture Kids» (2019), om norsk oppvekst i klem mellom kulturer, er viktige å belyse. Og Koca gjør det med innsikt og letthet.

Sjarm

Romanen har noen av de samme svakhetene som debuten. Gjengangeruttrykkene er ikke alltid vellykkede her. Det er morsomt at utropsord gjentas, men litt for ofte reduseres Yokos tyngre følelser til en variasjon av formuleringen «det vokser et svart hull inne i meg».

Språket er riktignok muntlig og speiler tolvåringens, men litteraturen bør ha som mål å gi barna et større forråd av ord og vendinger når følelser skal beskrives. Noen elementer virker i overkant beleilige for handlingsflyten, og boka kunne vært en del strammere.

«Yoko Onurs dobbeltliv» er ikke fullt så energisk som førsteboka, men fortellingen er hyggelig å være i, og tematikken er dagsaktuell og viktig. Romanen viser at det å være muslim ikke er én ting. Slik heller ikke kjærlighet eller familiestruktur er det. Koca knekker stereotypier og åpner for økt forståelse, og hun gjør det med varme og sjarm.