Sjarmerende om rock-karriere

Alt i alt ei koselig bok.

BOK: Trond Granlund har satt mange spor etter seg i det norske kulturlivet. Få norske artister, hvis noen i det hele tatt, har utgitt flere plater enn ham i Norge. I løpet av en mer enn en tretti år lang karriere har han kommet med godt over sneset på egen hånd, i tillegg til filmmusikk, samlinger med femtitallsrock, og mer til.

For noen få år siden kom han også med en biografi med tittelen «På vei mot rock’n’roll», og som om det ikke er nok; her er en oppfølger.

Lavere tempo

I likhet med forgjengeren er også «Kommer tid, kommer råd» illustrert i fire fulle farger, og er en fryd for øyet. Og mens den forrige boka syntes noe hektisk i formen med mange musikere, bandutskiftninger, plater og det ene med det andre, så virker denne roligere. Kanskje fordi denne boka for det meste omhandler ett band, som kaller seg sjøl De Tatovertes Bataljon.

Boka er en fargerik blanding av minnebok og dagbok over Granlunds karriere de siste seks åra, for det meste ført i pennen av ham sjøl. Litt hjelp har han hatt. Medmusiker Jan Olav Holthe har skrevet dagbok, som Granlund har fått publisere ganske fritt fra.

Granlund inngir respekt. Han er en av få innen den norske musikkbransjen som tør si nei selv om det kan bremse karrieren. For eksempel: Han lot være å la et selskap utgi en CD han hadde spilt inn fordi han ikke fikk bruke sin egen omslagsdesigner, og utga den sjøl i stedet. Og han takket nei til å være med på fjernsynsprogrammet «Beat for beat», fordi han synes programmet virker kunstig. Ikke bare kan pianistene alle foreslåtte låter, men de treffer øyeblikkelig treffer riktig toneart også! Jo, han har nok rett i det.

Terningkast

Jeg kunne godt tenkt meg et par mer utdypende avsnitt om enkelte saker, slik som at anmeldelsen av albumet «En litt forvirra fyr» endte med en firer fra Rakvaag i Dagsavisen, «til tross for at den stort sett var veldig bra». Kunne ikke Granlund kommentert dette litt mer, noen ord om hvor urettferdig terningkast kan være, hvor betydningsløse firere er blitt, og ikke minst forholdet mellom tekst og antall prikker på terningen?

Tittelen på boka er tatt fra ei låt Granlund spilte på et hyllestkonsert til Erik Bye. I forbindelse med den opptredenen kommer følgende setning: «Jeg har følt meg litt ’snurt’ fordi jeg aldri blir invitert på disse viktige konsertene lenger». Det hadde kanskje vært på sin plass med mer dyptgående tanker om hvordan det er å være reserve på underholdningsmusikkens elitelag. Det finnes vel flere enn ham?

Øl, men ikke drugs

Jeg aner ikke hvem som har vært språklig konsulent her, men noen burde ha lagd flere avsnitt. Teksten blir direkte slitsom å lese her og der, nesten hele sider uten avsnitt blir for mye. Det er ikke uten grunn at avsnitt med innrykk ble innført omtrent samtidig med at lese- og skrivekunsten ble oppfunnet.

Men alt i alt er dette ei koselig bok. Man skal vel være ganske interessert i Granlund og hans liv og virke som artist for å få det store utbyttet, det blir mye om hvor de spilte og opplevelser rundt reisene og jobbene. Men boka har sjarm. Sex og drugs glimrer ved sitt fravær, det nærmeste man kommer er noen foto der gutta koser seg med en øl.

Riktignok blir det personlig når han ikke bare fører opp de musikerne han har hatt fleste konserter med, men også sine 40 mannlige favorittvokalister pr 14.11.06., men det oppveies av det faktum at Granlund har skrevet sin egen biografi. Flere burde gjøre det samme. Og spørsmålet blir selvfølgelig: – Når kommer neste del?