Sjarmerende vakkert

Den åpner pirrende nok, «Tulipandronningen», det er helt sikkert: «Denne fortellingen utspilles i de gode gamle dager da ingen trodde på Gud. Nå har Gud igjen kommet på moten, og jeg tar ikke munnen for full når jeg sier at jeg har noe av æren av det»,

Dessverre er det nok akkurat det jeg-fortelleren Kabel gjør, han tar munnen full. I hvert fall handler ikke denne historien om hvordan Gud på ny blir en del av folks liv. Her er verken mirakler eller åndelig vekkelse. Det nærmeste man kommer telojgi er spørsmålet om at hvis ikke Gud skapte alt som hører jorden til, hvem gjorde det da?

Men disse innvendingene er kanskje å legge vel mye i de første linjene, og boken har tross alt en åndelig dimensjon.

«Tulipandronningen» handler om kjærlighet, frihet og kirkeklokker. Og ikke minst om at livet ikke finnes i lærebøker - det må leves for å være vakkert.

Sykdom

Det er denne erkjennelsen Kabel gjør vinteren før han fyller atten. Vi befinner oss i en tid som ser ut til å være nær fremtid, og Kabel lider av en meget mystisk og sjelden sykdom. Denne sykdommen gjør at huden hans er helt blå, noe som slettes ikke sjenerer ham, langt verre er det at han overhodet ikke kan bevege seg utendørs. Slik har det vært siden Gabel var tre år, og han har ingen andre venner enn hunden sin, og omgås kun sine foreldre, huslærer, og pleiere.

Ordentlig ensom føler han seg likevel ikke før kirkeklokkene slutter å ringe, et offentlig tiltak for bedre folkehelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men så skjer det flere ting nesten på engang: Kabel kommer i kontakt med en jente som bor tvers over gaten, en lege konstruerer en syntetisk drakt i helfigur som gjør at han kan bevege seg utendørs, og han opptrer på tv sammen med statsministeren. Fra da av går Kabel til verks for å få kirkeklokkene i bruk igjen, men uten umiddelbare resultater. Langt mer hell har han med Lella, jenta fra over gaten. Her har Kabel funent sin tvillingsjel. For også Lella har levd tilbaketrukket i sitt eget hjem, nærmest som en fange, og hun deler på mange måter Kabels syn på verden. Her her Kabel funent en han kan dele sine tanker med, dessuten er hun jo kvinne.

Sjarmerende

Det er godt at Vetle Lid Larssen ikke har gjort dette til en sukkersøt fortelling om inderlig ung kjærlighet, for det kunne det fort ha blitt. Heller ikke har det blitt noen røvergløgg fortelling av typen annerledes-ung-gutt-ordner-opp-på-egenhånd. Skjønt «Tulipandronningen» har elementer av begge deler. Men Kabel er en såpass original karakter at det aldri vippet helt over i det forutsigbare og enkle. Kabel syns at sin blå hud er ganske kledelig, og hans fortellerstemme er til tider frisk i stilen uten at den virker alt for bråkjekk. Det er også flere gode detaljer som frisker opp historien. Særlig er Kabels foreldre, og da spesielt moren, frydefulle innslag. Her virker den spissformulerte humoren til Vetle Lid Larssen treffsikker. Men han skårer ikke like høyt på alle innslagene, statsministeren som deler ut medaljer til alle hun ser, virker bare irriterende.

I grunnen er «Tulipandronningen» en litt ujevn roman. Historien trekker i flere retninger og har en episodisk karakter, der sammenhengen og utviklingen til tider forsvinner. Man skulle tro at de første kapitlene tilhørte en helt annen historie enn de siste. Rent tematisk kretser denne historien rundt flere motiver, men «Tulipandronningen» ender med å bli en fortelling om hvordan en beskyttet ung mann kommer i kontakt med livet og slår ut i blomst. Som sådan er dette en ganske sjermerende fortelling, og illustrasjonene til Nicolaus Widerberg utvider historiens særegne univers.