Sjarmerende

Sommeren 1964, det var den sommeren Khrustsjov gjestet Norge, og Tove gikk og ventet på at hun skulle bli 13. Og veiene deres krysser hverandre.

Med bankende hjerte er Tove vitne til at den berømte russeren vinker til henne med pølsefingrene sine og smiler til henne med bulldogleppene sine. Av alle mennesker var det Tove han stoppet opp for å hilse på fra bilvinduet da han inspiserte drabantbyen Bøler 30. juni 1964.

Dette møtet er innledningsscenen i «Skyskrapersommer» - den frittstående fortsettelsen av «Skyskraperengler» fra 1982. Den kunnskapstørste Tove med sin viltre fantasi og sin appetitt på alt nytt og fremmed føler seg som en utvalgt. Ikke minst fordi Russland er det land som fascinerer henne mest av alle. Det er stort, det er forbudt, det skremmer og lokker på samme tid. Ikke minst er det hjemlandet til en av hennes yndlingsforfattere.

Dostojevskij

Sommeren 1964, det var også den sommeren Tove leste «Raskolnikov». Episoder og passasjer fra denne romanen innskrives med jevne mellomrom i fortellingen og fungerer endog som en viktig resonansbunn for mye av det som skjer, eller rettere sagt: for den måten Tove opplever det som skjer på.

Fjodor, han er løgnens far, heter det i romanen. Og han slapp å sy! «Ingen våget å tvinge Dostojevskij til å sy sin egen nattdrakt! Hva skal en som vil dikte om øksemord med selvsydd pysj?». Og det er nettopp flukten bort fra hverdagens trivialiteter «Skyskrapersommer» handler om. Tove vet at hun vil bli forfatter når hun blir stor. Og hun er allerede en dikter in spe. Hun sluker bøker og samler på flotte forfatteruttrykk, på «gåsehudord» som hun kaller dem. Diktning er som kjent en opphøyd løgn. Og Tove kan både lyve og dikte opp historier så det renner av henne. Dels gjør hun det for å slippe ut av problematiske situasjoner, dels tar fantasien makten fra henne så å si uten noen ytre grunn. Som dikter in spe er hun således en nær slektning av Torborg Nedreaas' Herdis.

Puberteten

«Skyskrapersommer» gir oss noe av bakgrunnen for Tove Nilsens diktergjerning. Men først og fremst er det en lettlest og sjarmerende bok om en intelligent og fantasirik ungjente som står på spranget inn i puberteten. Miljøet i og rundt høyblokkene på Bøler trer klart fram, og Nilsen tegner treffsikre portretter av både unge og gamle. Av foreldrene, av venninnene Siri og Rita som begge er et par hakk tøffere enn Tove, av den invalide fru Hoff, av den jødiske skomakeren Steinfeldt og mange flere. «Skyskrapersommer» tangerer idyllen, men ikke for å bekrefte den. Tvert imot. Den tangerer den slik at underlaget for den settes i bevegelse. Barndommens uskyld og trygghet er i ferd med å krakelere. En tillitsfullhet er i ferd med å gå tapt. De voksne er ikke lenger til å stole på. Sommeren 1964, det er også den sommeren Tove går lange turer med Pan, hunden til fru Hoff, som hun elsker over alt på jord. Det er den sommeren da hun drar sammen med sin mor til Trondheim på besøk til besteforeldrene og kommer tilbake til Bøler og får vite at Pan er avlivet. Det er da hun skjønner at hele voksenverdenen bygger på bløff: «(...) de voksne er digre padder og punkterer man de råtne paddekroppene deres renner det ut jug, jug, jug.»

Goggen

Men mer enn noe annet er sommeren 1964 den sommeren da forholdet til den ett år eldre Goggen tar en annen vending, han som hun og de andre jentene alltid har vært så redde for fordi han har ertet og forfulgt dem og funnet på gale streker. Han og ingen annen kan gi Tove noe av den samme gåsehudfornemmelsen som de flotte forfatteruttrykkene gir henne. Han er fremmedelementet i det velkjente og følgelig objekt for den samme skrekkblandede fascinasjon som f.eks. Raskolnikov. Den spirende forelskelsen og erotiske tiltrekningen mellom de to er skildret med en varhet og en nyanserikdom som hever «Skyskrapersommer» godt over gjennomsnittet av ungpikeskildringer. Årets Nilsen-roman flytter ikke grensepæler. I forfatterskapssammenheng kan den anses som en mellomstasjon eller en hvilepause etter en rad mer ambisiøse romanprosjekter. Men også denne romanen vitner om hvor profesjonell Tove Nilsen er blitt som forfatter. Det som ved første øyekast kan synes som en løst sammenkjedet fortelling om løst og fast, trer etter hvert fram som et tett sammenføyd og velkomponert verk om en skjellsettende sommer da forholdet mellom fantasi og virkelighet fikk en annen dimensjon i den unge bokormen Toves liv.