Sjarmløst sammensurium

Mer blir ikke alltid bedre.

FILM: Franske Luc Besson har utvilsomt et blikk for det fantastiske. Han synes også å lage film etter regelen «jo mer, jo bedre».

Etter ekstremvold, action og sci-fi gir han seg nå i kast med barnefilm. Filmen er en blanding av vanlig spillefilm og dataanimasjon, og er basert på Bessons egen bokserie.

Gutten Arthur lar seg forminske og legger ut på eventyr i hagen for å finne sin bestefar som har vært savnet i flere år. På grasrotplan finner han både sin bitte lille bestefar, samt Minimoyene, en slags alveliknende vesener som trues med utslettelse av en riktig slem - og dum - rivaliserende stamme. Arthur trekker et magisk sverdet opp av en stein, kaster seg inn i kampen på Minimoyenes side, og vil samtidig finne en skatt som bestefaren ikke husker hvor han har gjemt. Det siste for å hindre at familiens eiendom blir solgt på tvangsauksjon.

Det er mye her og Besson låner og stjeler i hytt og pine fra klassiske sagn og eventyr, til dataspill og tegneserier. Og fra andre filmer. Mye av dette vil både du og poden føle dere har sett før, som regel bedre gjennomført. Noen elementer fungerer bra, andre ting synes å være tilsatt etter innfallsmetoden, det er mye her som ikke forløses. Animasjonen er ikke spektakulær, og ingen av figurene evner å engasjere på et følelsesmessig plan. Sagt på en annen måte: Du blir ikke glad i noen av dem.

Unge Julian Mæhlen gjør en fin dubbejobb i tittelrollen, de andre norske stemmene er heller ikke verst. Hvorfor Pia Tjelta, som gir stemme til Minimoy-prinsessen, er den eneste som ikke snakker østlandsk, virker underlig. Men det er likevel bare en bagatell i en film så overlesset at den aldri riktig tar av.