Sjau før sankthans

Sankthans nærmer seg, det er tid for rydding og lufting, og jeg snakker ikke om klesskap og kommodeskuffer. Det handler om den årlige sommeroppryddingen i hode og sinn.

Det er en tung prosess. Alle fjorårets høstbøker som du hadde ambisjoner om å lese, alle vinterens CD-er som du hadde planlagt å høre på, alle filmene fra jul og påske som du bare utsatte litt- nå må de rives ut av korttidsminnet, tittel for tittel, for å gi rom til det nye. Bunken av viktige, ja, nesten avgjørende avisutklipp og tidsskriftartikler som har ligget der og glant bedende på deg, og som har begynt å gulne i kantene, nærmer seg ubønnhørlig forsommerens siste papirinnsamling, og lett vemodig tenker du at enda en gang har du sakket akterut i forhold til alle andre, som naturligvis har rukket å få med seg alt. «Nok et steg nærmere åndsfattigdomsgrensen,» tenker du, og oppretter en siste, desperat galgenfrist for noen ytterst få bøker, plater, filmer og utklipp: Dem du skal igjennom i løpet av sommerferien.

Og vet så altfor godt at det bare er snakk om en utsettelse, et fast, årlig illusjonsnummer.

  • For lydene fra kulturindustriens maskineri er ikke til å ta feil av. «Til høsten,» summer det, «kommer forfatter Xs epokegjørende nye roman og saksofonist Ys lenge påventede nye CD, for ikke å snakke om debutanten Zs sensasjonelle nye film. Til høsten, til høsten, alt skal skje til høsten...»
  • Og der du glaner oppgitt på bind 2 av «På sporet av den tapte tid», som ligger oppslått mellom et par nobelprisvinnere, tenker du at det er da forsmedelig, dette at kulturindustrien aldri kan unne seg et sabbatsår, slik at du kunne få tatt igjen iallfall litt av det forsømte. Hvor deilig det hadde vært, tenker du, om forlagssjefer og platedirektører, filmmoguler og tidsskriftredaktører hadde innkalt til pressekonferanse nå i juni, og forkynt med én stemme at fra oss kommer det ikke noe som helst de neste 12 månedene. Og alle små og store TV-sjefer skulle bedyret at ikke en eneste ny såpeserie skulle stråle ut fra deres elektriske skap, og teatersjefene skulle erklært sesongen 98- 99 som reprisenes år.
  • Dét kunne vært noe, det. Men hadde vi taklet abstinensen? Å nei, vi hadde nok kjøpt parabol samt begynt å handle blodfersk kultur på Internett.