Sjefen over alle sjefer

Hvordan går det når Jack White toner ned sin rolle som gitarhelt? Aldeles utmerket.

Sjefen over alle sjefer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ALBUM: Resultatet blir sjelden dårlig når Jack White er involvert - såpass har vi lært etter et drøyt tiår med nå oppløste The White Stripes, The Raconteurs, The Dead Weather og diverse samarbeidsprosjekter.

Ikke minst har vi lært at White setter sitt umiskjennelige preg på alt han jobber med, musikalsk, lyrisk, visuelt og konseptuelt.

Han har en tilsynelatende ustoppelig skaperkraft som bare med de nevnte bandprosjektene har gitt oss ti plateutgivelser på elleve år, men likevel er altså dette 36-åringens første soloalbum.

Energisk start I de ulike konstellasjonene har White beveget seg innenfor noe ulike uttrykk - fra det opprinnelig punka, skjødesløse og popnaive duoformatet i gjennombruddsbandet, til det fyldige, mer countrypåvirkede i The Raconteurs og The Dead Weathers seige, mindre gitarbaserte dommedagsbluesrock.

Så hva høres Jack White solo ut som? Mer eller mindre en blanding.

Singelen «Sixteen Saltines» setter riktignok raskt en energisk tone med et rått gitarriff og gauling i stereo, og henter attpåtil fram minner om White Stripes-Megs notorisk nybegynnerenkle trommedæljing.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer