Sjekk de pipestilkene!

Men klarte MGMT å overbevise på Hove? Festivalanmeldelser!

MGMT

Hovedscenen

Publikum: ca 4000

SYREPOP: MGMT har en av årets mest fengende plater under beltet. «Oracular Spectacular» består av intrikate og småpsykedeliske poplåter med Rolling Stones-/Oasis-/syre-vibber, der mye av moroa ligger i detaljene, riffene og vokalknekken.

Dessverre var det nettopp disse som forsvant i lyddragsuget som preget de første låtene på Hovedscenen i går.  

Vokalen til Andrew VanWyngarden var spinklere enn hans hvite shortspipestilker og melodidetaljene viklet seg inn i rent og skjært skurr.

Riktignok ordnet det seg en smule etter hvert, men bandet klarte aldri å opparbeide seg nok fokus til å hente seg ordentlig inn igjen. På tross av batikkponcho og strålende spor som en newravete «Time to Pretend».

Sigrid Hvidsten

Sjekk de pipestilkene!

Black Tide

Amfiscenen,

Publikum: Ca 800

JYPLINGMETAL: De er ikke gamle nok til verken røyke eller drikke, likevel - musikken de fremfører stinker både av tobakk og skummende Budweiser.

Black Tide fra Miami har helt klart gått den gamle heavy metal-skolen i næringen både hva posering og låtmateriale angår.

Gjengen som i går var redusert til trio har sterke islett av både Ozzy Osbournes flamboyante gitarriff og Megadeths tempomettede og hissige åttitalls-thrash. Dessverre for gutta, var ikke marginene på deres side i går.

Bandet manglet en gitarist, noe som gjorde at låtene ofte mistet tekstur og driv.

Hovedpersonen, den 15 år gamle gitaristen og vokalisten Gabriel Garcia har tydeligvis et par år til før han er ferdig med stemmeskiftet, det ble nemlig mer breking enn autoritær snerring.

Sjekk de pipestilkene!

Selv om de er tilgodesett med virtuose egenskaper som går de fleste som er dobbelt så gamle en høy gang, hjalp det bare så der at de dykket i arkivet til både Metallica og Iron Maiden.

Torgrim Øyre

Avenged Sevenfold

Amfiscenen,

Publikum: Ca 3000

BARSKINGER: Huntington Beach-gutta Avenged Sevenfold er ikke helt som andre metal-band.

I vokalist M. Shadows har de en frontfigur som dekker de fleste bruksområder, der han i det ene øyblikket vrikker feminint på hoftene som en ung Axl Rose, for så å posere som en hvilken som helst gangster-rapper fra Compton, eller rett og slett bare står i ro og ser veldig, veldig sterk ut.

Jentene hyler og gutta slår seg bryskt på brystkassa. Musikalsk er de høyt og lavt. De konsumerer store doser klassisk metal, skyller ned med litt gla\'punk og i avslutningsnummeret avslører de også at de har en drøm om Broadway lurende i bakhodet.

Det er ikke alltid like lett å bli klok på kompotten, men de har utvilsomt et publikumstekke som gjør mye av jobben. Materialet fra «City of Evil» går ned som kald Arendalspils i Hove-skauen, «Beast and the Harlot» er monumental i all sin heroiske kraft og dens storslåtte refreng, mens «Bat Country» får et kollektivt Amfi til å prise høyere metalmakter. Noe av cabaretfetisjen fra sisteskiva er derimot hakket tyngre å svelge. Torgrim Øyre