Sjekkingens tidsalder

Nye tyder på at bare hulemenn vil kaste seg over denne litteraturen.

VÅREN ER LØPETID. Og sjelden like sterkt som i år. Oppmerksomheten omkring kjønnslivets transaksjoner kan aldri ha vært større, sånn helt historisk sett. TV-Norge gjennomfører en bachelorgrad i sjarmørkunst, og nå har vi også tilgang til to nye oppskriftsbøker i sjekking. Noen vil åpenbart komme oss til hjelp - og dertil kanskje tjene litt på det. Velkommen til sjekkingens tidsalder, som det heter i«Håndbok i sjekking».

De to sjekkebøkene som denne våren formidles videre til det store norske publikum, er like amerikanske som BigMac og Baywatch. Men seksualitet er som kjent noe av det nærmeste vi kommer det universelle. Det finnes atskillig i disse bøkene som norske lesere kan relatere seg til. Som for eksempel kjønnsorganene.

Både «Spillet» og «Håndbok i sjekking» fører et direkte språk, et språk som dessverre ofte også er direkte dårlig. Det er fullt av hjelpeløse oversettelser av amerikansk slang, av norske varianter av lett overkule uttrykk og akronymer.

ALLER MEST FATALE er oversettelsesproblemene i «Håndbok i sjekking». Hele boka er nemlig basert på en språklig misforståelse. Originalen handler om «hooking up», et temmelig nytt begrep i amerikansk ungdomskultur. Man har i de seineste år nemlig opplevd en utvikling fra det nokså særamerikanske «dating»-systemet til det som nå gjerne kalles «hooking up». At dette oversettes med det på norsk så etablerte «sjekking», er ikke kontroversielt. Men dertil oversetter man forfatternes spørreundersøkelser om hva «hooking up» betyr, og deres nøyaktige definisjoner av dets semantiske innhold på amerikansk, som om dette skulle gjelde for vårt uttrykk «sjekking». Det er uforståelig. Og på dette kulturspesifikke begrepet bygger man så en hel sjargong.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er man språklig bevisstløs og liker humoren i amerikanske college-filmer, vil man formodentlig skoggerle. For andre er det hele så ulidelig dumt, at det er egnet til å drepe alt som heter kjønnsdrift. Men la nå endelig ikke dette utlegges som en moralsk avstandstaken til sex og singelliv, eller til frigjort kvinnelig seksualitet. Boka fortjener like mange lesere som «Pornopung» - og helst akkurat de samme.

Neil Strauss\' «Spillet», som allerede har fått behørig medieomtale, er en atskillig mer interessant tekst. Ikke fordi den er sterk, men fordi den feirer tvetydigheten. Dette må

være vårt nye årtusens mest dobbeltkommuniserende utgivelse. Strauss\' bok er fortellingen om en journalist som via Internett oppdager at det faktisk finnes hemmelige selskap dannet for å drive vitenskapelig sjekkevirksomhet. Han blir nysgjerrig, reiser rundt for å lære av de største sjekkeartistene, som de kaller seg, og blir selv, under navnet Style, den største av dem alle. Han blir mester i selvkonstruksjon. Det ender i Prosjekt Hollywood, et herskapshus fullt av alfahanner som ikke gjør annet enn å triumfere på kjønnsmarkedet, samt kurse dem som ikke allerede har gjort det.

FORLAGETS BAKSIDETEKST reklamerer med at man her finner «oppskriften på hvordan ting skal gjøres». Men leser man boka, vil man oppdage at dette faktisk er bekjennelseslitteratur. Strauss har skrevet en omvendelseshistorie. Skal vi tro forfatteren, har han gitt et så detaljert innblikk i sjekkeartistenes frimureri fordi han vil at ingen skal gjøre hans egne tabber om igjen. Etter hundrevis av fortellinger om hvordan sjekkeartistene enkelt manipulerer kvinner til sengs, får vi til slutt høre at kvinner er kompliserte, at de har makt i seksuelle relasjoner og at trofasthet og nærhet er fine greier. Dette er Strauss\' analyse på sitt mest penetrerende.

Men kvinnesaksengasjementet kommer vel seint, og virker noe påklistra. Ingenting annet i denne boka har forberedt leseren på at kvinner er flercellede vesener.

VI HAR Å GJØRE MED amerikansk nymoralisme av den mest originale og dobbelte typen. Etter to år som profesjonell sjekker, ender det altså godt. Strauss velger å ri på den ene store bølgen, for å bruke hans egne poetiske vendinger, i stedet for på de mange små. Og hvordan omvendes han til monogami, hvordan kjenner han igjen den eneste rette? Han har heldigvis fått utlevert sitt eget barometer, sånn omtrent rett under beltestedet. Eller i Strauss\' eget, mindre indirekte språk: «Pikken min - reagerte faktisk emosjonelt. Den hadde følelser, den også». Livet lever, som Hamsun ville sagt.

«Spillet» er en god blanding av New Age-aktig selvrealisering og vulgær evolusjonsbiologi. All bekjennelseslitteratur bærer på den samme dobbeltheten. Man kan ha stor glede av å lese om den synd som så utførlig beskrives, før den fordømmes. Men Strauss bringer sjangerens spekulative potensial til nye høyder. Han dyrker lysten ved teksten. Slik konstruerer han et spenningsplot med pirrende konkurranse mellom imponerende alfahanner, ispedd mykporno og kalkulert bruk av møter med virkelige kjendiser.

ALLE MED EN diktator i magen, vil ha glede av teknikkene som presenteres i «Spillet». Mer sentralt enn sex, tilbyr denne boka metoder for å oppnå makt over andre. Det handler om det Habermas har kalt koloniseringen av livsverdenen, hvor instrumentelle hensyn overtar og mennesker får status som objekter. I et slikt perspektiv blir Strauss\' omvendelse like interessant som om Stalin, etter å ha tatt livet av titalls millioner, skulle blitt generalsekretær i Foreningen for livsrett og menneskeverd.

Jeg vil selvsagt ikke utelukke at boka kan fungere som selvhjelpsbok for de kvisete og klønete i landet. Man kan se for seg at vakre, indre verdier endelig vil komme til sin rett, en slags «revenge of the nerds» eller «return of the ugly». Men mye tyder på at det heller er alfahanner og andre hulemenn som vil kaste seg over denne litteraturen.

I mellomtida lever Strauss videre som suksessen Style. Han har presentert sine oppskrifter for offentligheten, og sjekkeartistene kan nyte godt av den berømmelse Strauss har skaffet dem. De kan tjene større penger på å hjelpe kåte så vel som maktkåte. Den største intellektuelle utfordringen i møte med Strauss\' avsløringer om sjekkeartistenes livsførsel, er forestillingen om at noen kan ta seg selv så alvorlig at de kan gjennomføre disse sjekkemetodene. Det gjelder visstnok å være så utspjåket som overhodet mulig. Deretter må man være villig til å prøve replikker som «Hadde jeg ikke vært homse, ville du vært min» eller «Tror du på magi?». Og man må trene seg på tryllekunster eller å kunne lese skjebner i håndflater. Alt dette, uten å fnise.

DE KVINNER SOM biter på de billigste av Strauss\' triks, lider åpenbart av en svakt utviklet sans for humor kombinert med en sterkt utviklet sans for pompøsitet. Kan man velge å tro bedre om det annet kjønn? For å si det med Strauss: «Svarene er å finne inne i oss».