Anmeldelse: «Barn»

Sjelden å se i norsk film!

«Barn» er norsk hverdagsrealisme der tragedien er krydret med lavmælt humor.

TRAGEDIE I SKOLEGÅRDEN: Når barn dreper barn er det vanskelig å forholde seg til skyld og ansvar. Dette er temaet i Dag Johan Haugeruds nyse film. Video: Arthaus Vis mer

«Barn»

5 1 6

Drama

Regi:

Dag Johan Haugerud

Skuespillere:

Ella Øverbye, Henriette Steenstrup, Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr, Andrea Bræin Hovig, Hans Olav Brenner, Anne Marit Jacobsen m.fl.

Premieredato:

13. september 2019

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

«Barn»

«Helstøpt og troverdig»
Se alle anmeldelser

FILM: Dag Johan Haugeruds film «Barn», som har verdenspremiere på Venezia-festivalen akkurat nå, er et stykke norsk hverdagsrealisme som er ganske ualminnelig i sin alminnelighet. Det er slik at man nesten kan gjenkjenne trekk hos seg selv i hver eneste figur i det store persongalleriet.

Motoren i filmen er en ulykke som er en dramatisk historie i seg selv. Men filmen handler mer om hvorledes personene i ettertid bærer ulik grad av skyldfølelse og ansvar. Så mange helstøpte bifigurer er det sjelden å se i norsk film! Dag Johan Haugerud har gått tett på hver enkelt og skapt hverdagslige skikkelser som er svært troverdige – slik han også gjorde i debutfilmen «Som du ser meg» (2012).

Lykkes ulykke

Et fotballmål i en skolegård er omdreiningspunktet. En ulykke har nettopp inntruffet. 13 år gamle Jamie ligger på bakken etter å ha blitt truffet av klassevenninnen Lykke Natalies (Ella Øverbye) skolesekk. Ambulanse og politi kommer til. Det skal vise seg at Jamie er død. Hva har skjedd? Hvem har skylda?

Bildet av det tomme fotballmålet, snart med politiets sperrebånd rundt, går igjen flere ganger i filmen, som en påminnelse om hva de voksne personene har å forholde seg til. Her er skolens rektor, Liv (Henriette Steenstrup), som har det formelle ansvaret for sikkerhet på og rundt skolen. Her er Jamie og Lykkes norsklærer, Anders (Jan Gunnar Røise), nedtynget av skyldfølelse fordi han hadde vakt i skolegården, men var fraværende i to minutter – de fatale minuttene – for å ta imot en ny lærervikar.

Ap mot Frp

Her er Lykkes foreldre, AP-politikeren Sigurd (Hans Olav Brenner) og journalisten Eva (Andrea Bræin Hovig), som strever med skyldfølelse for muligens å ha fostret et barn med aggressive tendenser. Og her er Jamies far, Frp-politikeren Per Erik (Thorbjørn Harr), som bebreider seg selv for at han ikke tok sønnen sin ut av denne skolen, hvor det er høy innvandrerprosent osv.

Disse personene krysser hverandres liv, ikke bare fordi de er nødt til å vikle ut trådene i en tragedie de alle er rammet av. Men de har også andre, inntil nå, skjulte relasjoner. Anders er Livs bror; han bor hjemme hos deres felles mor Torunn (Anne Marit Jacobsen) sammen med sin psykologkjæreste Jan (Brynjar Åbel Bandlien). Liv er elskerinnen til Jamies far, Per Erik. Hun er singel, han er enkemann, men forholdet har vært holdt hemmelig i snart et år, for – som de konstaterer i ettertid – i denne familien er det mer udramatisk å fortelle at man er homo enn at man dater en Frp-er.

Nedpå

Dialogen i filmen og de hverdagslige situasjonene er så udramatiske og nedpå i forhold til det dramatiske bakteppet, at det skaper gjenkjennelighet og troverdighet. Her tar man av seg på beina når man kommer på besøk. Her får man kjeft når man klipper tåneglene på teppet i stua. Her sykler rektor til og fra skolen i en lite flatterende sykkelhjelm og en litt for trang vindjakke. Og her mister man besinnelsen når en 13-åring – en mindreårig mulig drapsperson – har Justin Bieber i hodetelefonene: «Mamma ville ikke protestert hvis det var Patti Smith!»

«Vi bare tulla,» er Lykkes eneste forklaring på ulykken. Hun må avgi politiforklaring på Barnehuset. Hun er tatt ut av skolen og er ikke til stede på minnesamvær eller i de voksnes debatter om mobbing, skolekultur eller spekulasjoner omkring årsaken til Jamies død. Når lærer Anders har hjemmeundervisning med Lykke, oppstår fine samtaler som gir innblikk i 13-åringers liv og logikk; ofte på en litt annet planet enn de voksnes forestillingsverden.

Lavmælt humor

Da handler det om små pupper, om hvem som er keen på hvem, om det håpløse i å sende nakenbilder til en muslim man er gira på. Og Lykke og Jamie? Konkurrenter og bestevenner! Lykke omtaler Jamie som om han er i live.

Med slike tette samtaler i en sofakrok får Dag Johan Haugerud formidlet kløften mellom barn og voksne, og brua av innlevelse mellom dem, på tilforlatelig vis. At filmen også er krydret med lavmælt humor, bidrar også til at en lengde på drøye to og en halv time ikke føles uttværet.

.