Sjelelige brannsår

En intens studie i et plaget sinn, formørket av hat og selvforakt, og et sviende oppgjør med et stupid bygdekollektiv.

Å brenne inne med noe, sier vi, med en litt pussig metafor som jeg for alvor begynte å tenke over da jeg leste Oddmund Hagens langnovelle «Flukt».

Her brenner jeg-personen inne med det meste, sin skam, sin sorg, sine ydmykelser, sitt hat. Han lever i total isolasjon, søker tilflukt i tausheten og i sin egen sjel, og denne sjel er som ei branntomt, i den har han brent inne, han tier, og tausheten er en brann.

Teksten er formet som én lang indre monolog, uten punktum og store forbokstaver.

Mannen har forskanset seg i sitt eget hjem, i mange år har han ikke beveget seg utenfor døra, i et selvpålagt indre eksil, utløst av en forutgående følelse av å være utstøtt, stigmatisert og foraktet av de andre som bor på den lille øya som er hans hjemsted. Stedet og miljøet likner det vi kjenner fra Hagens tidligere bøker.

Likeledes finner vi beslektede motiver, bl.a. hva angår outsiderens forhold til mor og far og til det uforstående bygdekollektivet.

Blør og blør

Jeg-personen ligger i ensomhet og blør, han blør og blør og ser for seg at han vil blø til døde. Ved to tidligere, skjellsettende anledninger har også blodet strømmet, første gangen da han som tiåring skulle opptre som en av de tre vise menn på et juletablå i forsamlingshuset. Den andre gangen da han, etter å ha fått utgitt en diktsamling, blir slått fordervet av flirende sambygdinger på en fest. Den første opplevelsen gir støtet til at han føler seg som en fremmed blant sine sambygdinger, den andre bekrefter denne utstøtingen. Etter denne episoden lar han alt håp fare og flykter inn i seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som forfatter har Hagen aldri vært noen lystig optimist, men her er han mørkere og mer misantropisk enn noensinne, samtidig som teksten er mer stilisert og renskåren enn hans tidligere tekster, blottet som den er for all ytre handling og alle referanser til episoder som ikke er uløselig forbundet med den eksistensielle nødssituasjonen jeg-personen befinner seg i.

Novellen er en intens studie i et plaget sinn, formørket av hat og selvforakt, samtidig som den rommer et sviende oppgjør med et bygdekollektiv som med sin stupide forakt for den som skiller seg ut, ofrer den utenforstående på sin egen innskrenkede selvforherligelses alter.

Forsoningsstrategi

Det er sterk kost. Med en nådeløshet som ikke står noe tilbake for Sandemose, dissekerer Hagen jante-mentaliteten i det lille øysamfunnet, og om man vil, kan man gjerne lese novellen som et oppgjør med alle former for fremmedfrykt og fremmedhat. Men det er den utstøtte som står i sentrum. Det er hans «flukt» det handler om. Et latinsk sitat går som en ledetråd gjennom hele teksten: Berre i flukt finnes det redning.

Men hovedpersonens flukt inn i seg selv framstår ikke bare som et desperat forsøk på å slippe unna ydmykelsene, men også som en form for hevn over, og forunderlig nok også som en forsoningsstrategi overfor dem som har ydmyket ham på det mest sinnsopprivende. På den ene side ser han seg selv som en slags Kristus-figur som ofrer seg selv for de andre, på den annen side oppfatter han seg selv som et levende vitnesbyrd om den ondskapen som styrer hver eneste bevegelse de gjør. «Dei skal aldri bli kvitt deg,» tenker han, «og du skal aldri tilgi desse folka». I framstillingen av disse sammensatte sjelelige bevegelsene viser Hagen på nytt sitt sanne mesterskap.

Estetisk helhet

En rekke gjennomgående motiver og metaforer - brannen, blodet, flukten, sinnets utmark, osv. - forplanter seg gjennom teksten og vever den sammen til en estetisk helhet, like streng i sin komposisjon som den livsholdning novellen uttrykker.

Hagens åndelige slektskap med Jon Fosse har vært tydelig lenge. Her trer det enda tydeligere fram. For tydelig, vil kanskje noen mene, men det er så åpenbart at det konfliktstoff Hagen borer i og gestalter med en tilsvarende repeterende rytme, i liknende settinger og med de samme religiøse vinklinger som Fosse, er genuint hans eget. At kjennskapet til Fosses tekster har virket stimulerende inn på hans egen litterære utvikling, kan derfor ikke legges Hagen til last.