Sjelenød

Er «Sjå kor dei elskar kvarandre» - årets roman av Johannes Heggland - «ein annleis Heggland-roman», slik Gyldendal påstår på omslaget? Overhodet ikke.

For meg er denne romanen et typisk Heggland-produkt, her er landsens mennesker i kamp med seg selv, revet mellom tvil og tro, ånd og kjød, himmel og jord om man vil. Her er de brede lerreter vi er vant til hos Heggland, her er den episke fortellerteknikken, de mangfoldige synsvinklene. Med andre ord er alt som det skal være, for oss som vet å verdsette dette omfattende forfatterskapet.

Vi hensettes til et vestnorsk lokalsamfunn, i en litt udefinert epoke jeg tror må være tidlige 1960-år. På garden Nattvatna bor lekpredikanten Sikfus med kone og voksne barn. Det er døtrene Kjellaug og Rebekka, som begge går all kjødets vei, den ene med smil om munn, den andre med anger og tårer. Her er Markus, jorddyrkeren, som ikke ønsker annet enn å holde garden i hevd og å finne seg ei jente. Her er Johannes som slites mellom tvil og tro, og her er yngstegutten Olaf som sendes til byen for å studere. Først og sist er her Sikfus selv, den religiøse fanatikeren som strever med å leve som han lærer, og den bånnsolide kona hans, Kari Alida.

Rotnorsk

Noe av det som virkelig imponerer i denne romanen er Hegglands evne til å individualisere disse menneskene, nyansere dem og gjøre dem levende for oss. Flott er det også å se hvordan han uanstrengt fletter kaskader med rotnorsk konfliktstoff inn i den vidspektrede handlingen: Konflikten mellom prester og lekfolk, mellom by og land, og sannelig får vi ikke også med oss en lokaliseringsstrid av beste norske merke. Men framfor noe er dette en bok om kjødets lyst, om driftenes herjinger, om vår til tider patetiske jakt etter varme. Ja, Heggland har virkelig fått det til.

Skjemmes

Likevel en kritisk bemerkning til slutt. Johannes Heggland er en av de store fortellerne i moderne norsk litteratur. Da må man kunne forvente at det historiske bakteppet han presenterer oss for er noenlunde korrekt. Det er det ikke i denne romanen. På den ene siden forteller han om et moderne, om enn omstridt samlivsmønster der mennesker lever sammen uten å være gift. I en bihandling får vi vite at det skal komme kvinnelig prest til bygda, det forekom ikke noe sted før på 1960-tallet.

Men her finnes ikke et eneste TV-apparat, lånekassen for studerende ungdom ser ikke ut til å være oppfunnet, enda den ble opprettet rett etter krigen. Det er i det hele tatt en gammelmodighet over det samfunnet Heggland skildrer som rett og slett ikke stemmer overens med 1960-tallets Norge. Romanen skjemmes med andre ord av en manglende historisk bevissthet.