NOBELPRISEN? Svetlana Aleksijevitsj (65) fra Hviterussland ankom Lillehammer i går. Hun var her seinest for ti år siden, men det har de fleste glemt. 
Foto: Nina Hansen
NOBELPRISEN? Svetlana Aleksijevitsj (65) fra Hviterussland ankom Lillehammer i går. Hun var her seinest for ti år siden, men det har de fleste glemt. Foto: Nina HansenVis mer

«Sjelens historiker» på jakt etter sovjetmennesket

Nobelpris-kandidaten Svetlana Aleksijevitsj endelig på norsk.

Meninger

LILLEHAMMER (Dagbladet): Svetlana Aleksijevitsj (65) har bak seg et av de mest oppsiktsvekkende forfatterskapene i moderne, europeisk litteratur. Gjennom intervjuer med tusenvis av mennesker har hun kartlagt og avslørt historien om Sovjetunionen og det sovjetiske mennesket.

Hun ankommer Lillehammer i et lilla skjerf som hun bruker til skaut og en lysebrun buksedress. Liten av vekst, men med et stort smil og glød i blikket. I disse dager kommer to av hennes bøker på norsk; «Krigen har intet kvinnelig ansikt» og «Bønn for Tsjernobyl».

Bakgrunnen for sitt prosjekt, som hun har kalt «utopiens stemmer», forklarer hun slik:

—Den stalinistiske ideen tar tak i hele sjelen. Den var en utopi, en alternativ sivilisasjon. Den tilbyr mennesket en mening med livet som er større en livet selv. Det nære, privatlivet, individualismen betydde ingenting, bare overgivelse til fellesskapet.

—Du har jaktet på «den sovjetiske sjel». Fant du den?

—Jeg tror de 70 åra med kommunisme utviklet en egen type mennesker. De mistet kontakten med seg selv. Men i mine intervjuer har jeg forsøkt å ta tak i det som var ekte hos menneskene, som ikke lot seg knuse. Det tok ofte lang tid å overbevise folk om at dette var noe de kunne snakke om. Det var der, som om det hadde levd et underjordisk liv.

En av dem Aleksijevitsj intervjuet til sin nyeste bok, «Tiden. Second Hand», kalte sosialismen en blanding av «fengsel og barnehage». Hun refererer til en debatt mellom dikterne Solzjenitsyn og Sjalamov om hvilken effekt konsentrasjonsleiren har på mennesket. Solzjenitsyn mente den som holdt ut, utviklet sin sjel. Sjalamov mente at de erfaringene man gjorde i leiren, ikke hadde noen annen nyttefunksjon enn den man kunne bruke som fange.

—Jeg er enig med ham, sier Aleksijevitsj. — Sovjetmennesket er et leirmenneske, med et verdensbilde som om det satt i konsentrasjonsleir hele livet.

Hun kaller seg en «sjelens historiker». Etter fem tjukke verk har hun avsluttet prosjektet om sovjetmennesket. Bøkene kaller hun dokumentarromaner; hun jobber med virkeligheten og hogger den ned til den blir skjønnlitteratur, som en skulptør.

—Nå vil jeg utforske de grunnleggende elementene i livet, kjærlighet, aldring, død. Først kjærlighet, som jeg skriver om nå. Jeg snakket nettopp med noen som hadde sittet i leir. Kvinner og menn hadde felles toalett, ellers var de atskilt. Men i noen få stjålne øyeblikk i mudderet rundt avtredet, eller i dokøen, opplevde de kjærligheten. Den er den viktigste kraften i tilværelsen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook