Sjelens tyngde

Flott utgave av et sentralt lyrisk forfatterskap.

BOK: Olav Nygard (1884-1924) er en av de største i norsk lyrikk. Men bare fire diktsamlinger og en bunke enkeltdikt -   i sin tid funnet og samlet av Conrad Clausen -   har han en ruvende posisjon med sin enestående beherskelse av rytme, rim, metaforer og et språk han selv utvidet med egne ord og uttrykk.

Nygard kan sammenliknes med Olaf Bull. Begge disse geniene går selveste Wergeland i næringen. De er representanter for en utdøende rase; de er rimdiktningens siste giganter. Eirik Vassenden kaller i sitt innsiktsfulle etterord Nygard for «vår siste store romantikar», men understreker at han også er «noko meir og anna» -   at han også på sin måte bryter med romantikken.

Lekker bok

Her er en ny utgave av Nygards samlede dikt, sist utgitt ved hundreårsjubileet for Nygards fødsel i 1984. Boka er nydelig, lagd i sjekkhefteformat -   sist sett på 1950- og 60-tallet, men da som tegneserier («Vill vest», «Præriebladet» m.fl.). Designeren Jo Gjerstad står for denne utgivelsen, og venner av stor poesi bør kjenne sin besøkelsestid.

Denne lille boka ruver i innhold.Olav Nygard er bejublet av blant andre Claes Gill, og hans diktning er grundig behandlet og tolket i den flotte boka «Poesien hos Olav Nygard. Et dikteralbum», av Asbjørn Aarnes. Georg Johannesen har i et essay om Nygard gått sterkt imot å tolke dikteren som «mystiker», slik enkelte forskere har gjort. Vassenden mener at Nygards diktning faller i to deler. De tre første bøkene på den ene siden, den siste, «Ved vebande» (1923) på den andre. Her hevder Vassenden at Nygard uttrykker «avklaring i forholdet til idealismen» og at han havner i «ein posisjon på andre sida av romantikken». Han understreker det sterke elementet av tvil som kommer inn, særlig i de mange metadiktene, altså dikt om diktning og diktningens muligheter og begrensninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Over bølgene

Nygards poesi er dikt på liv og død. Snekkeren fra Modalen skrev om å overleve: «Min tanke flagrar yve livsens hav,/ein vesall fugl som ikkje finn seg kvile,» skriver han i debutsamlingen «Kvæde» (1913). Fuglen bakser seg over det mørke, truende havet og klarer seg så vidt. Eller bukker den under? I siste verset står:

Min tanke flagrar yve livsens hav
og kjenne at det lid på siste sprengen,
han sviv i ring og sig og trøytnar av,
og raude blode droplar i fraa vengen.

Mange av diktene skildrer en nådeløs kamp mot depresjon, gjerne skildret som en dragende tyngde, ofte i mektige naturbilder.

«Nauda set meg kniv paa strupen,» skriver han. «Eg ligg her i mi eiga stormtyngd bunden,» lyder en tittel. Stormtyngd. Et fantastisk ord. Og bunden! Stormen raser i brystet, i hjertet. Men den slipper ikke ut. Den truer med å sprenge han som skriver. Slik går en desperasjon gjennom diktene til Nygard; en lengsel mot forløsning og ro.

Både smerte og drøm er til stede i et dikt som «Kva veg ei sjæl», som i sin helhet lyder slik:

Kva veg ei sjæl i verdsens store skaaler,
kva er ei sjæl, det veike naadesting?
Kva misser verda um ho ikkje toler
det kvasse dagsens klogrip i sin bring?
Ei sjæl er taake, hennar hjarteklage
er ørskerøl fraa villstyrd baanemunn;
ei atterløype fraa vaar draumehage
som villa seg her inn på klaardagsgrunn.