Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sjeler i brann

I spenningsfeltet mellom betraktning og deltakelse, mellom rasjonell distanse og glødende engasjement, er det at Ronan Bennetts siste roman «Ildsjelen» spiller seg ut. Det handler om krig og kjærlighet, og om ofrene for begge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi befinner oss i Belgisk Kongo i tida rundt 1960, da kolonimakten er i ferd med å gi slipp på sitt mangeårige herredømme. Landet er i opprør, og sterke følelser ulmer under overflaten. Hit kommer den irske forfatteren James Gillespie, i et siste fortvilt forsøk på å redde kjærlighetsforholdet til journalisten Inhs, som er i Afrika som korrespondent for en italiensk kommunistavis.

Hun er en kompromissløs idealist som lever og ånder for kampen mot undertrykkelse, mens han som profesjonell iakttaker nekter å engasjere seg i politiske saker. Deres kjærlighet blir derfor et umulig prosjekt, og i dette ligger selve bokas kjerne, dens spenning og tragedie - og dens store vemod.

Livskraftig

For hovedpersonen James er en plaget mann. Ifølge Inhs er han det som på italiensk kalles en catastrofista, en som gjør alle problemer store, og som alltid venter seg det verste. Like fullt framstår han som en livskraftig og helstøpt person, som blir drevet til fortvilelse nettopp av henne som er hans rake motsetning. Katastrofementaliteten skapes altså i spenningen mellom ytterpunktene, og blir derfor ikke noen absolutt tilstand.

Stadig mer eksplosive politiske forhold tvinger etter hvert James til å revurdere sin nøytralitet, og motstrebende blir han trukket inn i en frigjøringskamp på liv og død. Det virkelig brennende engasjementet er og blir likevel utenfor hans rekkevidde, slik han også selv innser.

Menneskelig

Det handler kort sagt om uforenlige livsverdier, og om nødvendigheten av å kjenne seg selv og sin egen begrensning. «Hun eksisterer meg» som James sier om sin elskede, ildfulle Inhs. Men dette holder ikke i lengden, og han må lære seg å eksistere på egne premisser. Skal man dessuten nøye seg med mindre enn alt, i krig og kjærlighet? Noe egentlig svar finnes neppe, slik realisten James også kommer fram til etter hvert. Poenget er heller det utilgivelige ved ikke å prøve, dersom man har muligheten til å gjøre det rette her i livet. «Ildsjelen» er slik sett en klassisk, romantisk historie - om mot og verdighet når det gjelder som mest. Sikkert og formfullendt skildret, i et tilsynelatende nøkternt språk. Tilsynelatende, vel å merke, fordi det dreier seg om forholdet mellom overflate og dybde.

Bennetts avdempede stemme er således slett ikke distansert, men desto mer dramatisk i sin sårbare enkelhet. «Less is more» heter det på engelsk - og tankene går bl.a. til Hemingways «For Whom the Bell Tolls», både i stil og innhold. Kanskje også til amerikanske Cormac McCarthys såkalte grensetrilogi, der de sterkeste følelser skildres med avstemt melankoli. En form for maskulin følsomhet, i beste forstand.

Det eneste som skjemmer boka, er den uheldige bruken av fremmedord og aparte uttrykk, som stort sett synes å ha med oversettelsen å gjøre. Ord som «suffisanse», «eklatant», «malisiøs», «ostentativ» virker uheldige i norsk språk generelt og i denne teksten spesielt, og burde vært erstattet med noe mindre iøynefallende.

Enkelhet

Slik er også omtaler av «den nervete undertone», «et smørrete glis» osv., som kunne vært skildret i mer naturlige vendinger. «Ildsjelen» har en grunnleggende enkelhet ved seg. Slik er sjelden vare, og sjeler i brann bør behandles med varsomhet.