Sjeleterror på Rockefeller

Ingen håndterer den ofte så suspekte stemningsmusikk-sjangeren på en mer troverdig måte enn britiske Portishead. Men for et grusomt sted Rockefeller må ha vært i går kveld for den som er ulykkelig forelsket.

Gårsdagens konsert var som reise fra himmel til helvete og tilbake igjen på halvannen time. Det ble en uvanlig intens følelsesmessig opplevelse der Portishead kjørte berg og dalbane med de 1 400 sjelene på Rockefeller.

Dampende erotisk, dypt melankolsk, rørende vakkert og isende spøkelsesaktig. Slik er Portishead. Og det mest fantastisk er at de ofte klarer å blande alle disse stemningene inn i en og samme låt. Så dyptpløyende og mangefasetert er Portisheads musikk.

Eget hjørne

Som en del av den banebrytende Bristol-scenen er Portishead en av 90-tallsmusikkens virkelige innovatører. Ved å ta elementer fra hipp-hopp inn i et neddempet stemningbilde der de blander inn samplinger med akustiske instrumenter har de skapt seg sitt eget lille grusomt vakre hjørne i populærkulturen. Bandets to album, «Dummy» (1994) og fjorårets selvtitulerte skive, er nachspielvinnere, soundtrack til sex og lyden av kjærester som slår opp.

Men enda mer interessant i denne sammenhengen er det selvsagt hvorvidt Portishead på sin første konsert i Norge klarte å overføre kunsten sin til liveformat. Svaret er et rimelig ubetinget ja. Det kan trekkes for at bandet i en låt som «All Mine» ikke låter like intense som på plate og at de i litt for liten grad tør å bevege seg vekk fra cd-versjoner av låtene.

Aften for gåsehud

Men i det store og det hele var dette en aften for gåsehud, sjeleterror og stor musikk. Det var en fryd å lytte til gruppas skitne loops ved siden av strøken instrumentalføring og Beth Gibbons skingrende, aspeløv-skjøre røst. Skrekkblandet fryd herjet i kroppen da hun med poesi, drama og desperasjon hulket «nobody loves me» inn i mikrofonen, og resten av bandet viste seg fra sin mest lydmassive side

En liveopplevelse med Portishead er blottet for artisteri, men med den innlevelsen og dynamikken de framfører sine deilige monotone låter på, er det ingen grunn til å grine av akkurat det. Men felle en tåre var det saktens grunn til å gjøre på Rockefeller i går kveld.

<B>VAKKERT OG GRUSOMT:</B> Portishead og vokalist Beth Gibbons har sin hels egen musikkhybrid. I går viste de at de også makter å framføre den i konsertsammenheng.