MICHELANGELO:  Hvem tør si at hendene til Michelangelos David er for store? Eller at tissen er for liten? Foto:  REUTERS/Max Rossi
MICHELANGELO: Hvem tør si at hendene til Michelangelos David er for store? Eller at tissen er for liten? Foto: REUTERS/Max RossiVis mer

Sjenanse og severdighet

Gallerier eller museer ikke bare hva de utgir seg for. De er også veksthus for sosial usikkerhet.

|||SOMMEREN er for kunsten hva julaften er for kristendommen: Tid og anledning for ikke-troende til å tre inn i — eller heller: forville seg inn i - det hellige rom. Horder av turister vil sverme omkring hellige relikvier i ramme og på sokkel, full av aktelse for den magiske verdien — og tilhørende markedsverdien - til De Store Kunstverk.

Menigheten vil ikke primært interessere seg for verkenes innhold eller form. De vil ikke bemerke at hendene til Michelangelos David er for store. Knapt nok at tissen er for liten. Derimot vil de føle - og la seg fylle - av den kvasireligiøse auraen fra originalen til utallige reproduksjoner: Den er ekte, altså er den vakker.

SEVERDIGHETEN til de ikoniske verkene i både klassisk og moderne kunst — fra Leonardo til Hirst — er sterkt økende i den såkalte «opplevelsesøkonomien». Samtidig setter de et utrent publikum i en vanskelig situasjon: Hvordan oppleve kunsten uten å føle tvil om egen verdighet? Det er lett å føle seg liten foran Mona Lisa. Eller dum foran en enda mer gåtefull «installasjon» av nyere dato. Verre er likevel det generelle fravær av handlingsnormer: Hvordan skal man egentlig te seg i et kunstgalleri? Hva er korrekt atferd for en museumsbesøkende?

SELV EN HEDNING uten stedsans kan oppføre seg i et kirkerom. Man imiterer de andre, forvinner i mengden. Så også i en konsertsal. Det er bare å sitte ned og holde kjeft så lenge showet varer. Du ser mot scenen og orkesteret, som alle andre. Du kan bli betatt av menuettens fortryllende ro, lure på om dirigenten har tupé, ergre deg over salens akustikk, eller lure på hva du skal ha til middag etterpå. Så lenge du unngår gjentatte hostekuler eller klappsalver mellom satsene, kan du føle seg trygg. Ingen legger merke til deg.

I galleriet eller kunstmuseet trer du inn i en ganske annen risikosone, på en og samme tid overlatt til deg selv og utlevert til andre. Tiden og rommet er ditt. Du skjønner du skal vie oppmerksomhet til det som henger på veggene. Men du blir også pinlig oppmerksom på noe annet. Deg selv. De andre. Og det du frykter er deres blikk: Hvorfor står du så lenge og ser på akkurat det bildet? Hvorfor går du så ignorant eller blasert forbi? Hvor nært skal du egentlig se? Vet du virkelig nok om penselstrøk og teknikk til å glane på den måten? Skjønner du ikke at du står i veien for andre?

Du føler plutselig at du står på scenen. Du blir selvbevisst. På den kleine måten. Self-conscious. Selv ganglaget over gallerigulvet mister sin naturlighet.

KUNSTKJENNERE kjenner ikke dette på kroppen. De kan kodene for å «lese» verkene, såvel som kodene for å bevege seg rundt dem med det rette kjølige overblikk. Samtidskunst handler i stor grad om å skape og dyrke det utfordrende, usikre og utrygge. Og sosial angst er uansett ikke kunstens eller kunstnernes problem, men ditt.

Men du er ikke alene! Du har en lidelsesfelle i en av Englands mest belevne og avholdte menn. Skuespilleren, komikeren, forfatteren og TV-personligheten Stephen Fry innrømmet tidligere denne måneden - som taler under den meget dannede middagen i anledning The Royal Academy of Arts sommerutstilling - at hans livslange, frydefulle omgang med billedkunst også hadde satt ham i dyp forlegenhet: «Jeg synes det er påfallende hvor sjelden vi tematiserer den forlegenheten som hefter ved kunstopplevelsen.» Hans poenger var nettopp de utallige, usagte dilemmaer knyttet til et galleribesøk:

«ER DET MENINGEN vi skal vite noe om kunstnerne og verkene? Skal vi snakke? Skal vi være helt stille og stå og se på verkene uten kommentar, og uten å vise hva vi føler (...)? Hvisker vi til vår ledsager, eller imiterer vi den skrekkelige jålebukken der borte som snakker så innforstått og høyt om morbidezza, sfumato og gyldne snitt? Og er det ikke egentlig snobbete å mislike han, når han åpenbart hygger seg? Og hva er galt ved at han deler sin entusiasme og kunnskap med sitt følge? Hvorfor tenker vi at han brisker seg? Viser ikke det bare vår egen usikkerhet? Oh dear. Det hele er så komplisert.»

Vi ønsker alle å være åpne og fordomsfri i møte med kunsten, la oss engasjere eller provosere av verkene på en ærlig og direkte måte, ifølge Fry. Det er bare så forbasket vanskelig i den offentlige sfære, der hjernen uvegerlig aktiveres verbalt og sosialt, med et engstelig fokus på inntrykket man gjør — som blærete, uvitende, pretensiøs, overflatisk - eller noe annet pinlig eller forferdelig: «Det er alltid noen som blokkerer synsfeltet foran et kunstverk, og denne personen viser seg å være meg selv.»

OSCAR WILDE, som Fry har spilt på film, sa at kunsten ikke speiler livet, men betrakteren. Oppsøker du Astrup Fearnley Museet og den aktuelle utstillingen til Gardar Eide Einarsson, ungt norsk stjerneskudd på den internasjonale kunstscenen, vil du oppdage at et av verkene nettopp er et speil, slike som henger på undergrunnstasjoner i Tokyo for å forebygge selvmord. Ser du ditt eget speilbilde i øyeblikket før du kaster seg foran T-banen, tenker du deg kanskje om. Men å se seg selv i speilet som engstelig museumsgjest, fremmer ikke lysten på livet. Og lesningen av utstillingskatalogen, der museets direktør redegjør for de «tendenser» og «narrativer» som danner «GEE-ismens DNA», gjør bare vondt verre.

Løsningen kan være lukke seg inn i hodetelefoner (dersom museet tilbyr slike), bruke mye tid foran videoarbeider i mørke avlukker, eller følge guidete omvisninger, om det ikke krenker din forfengelighet. Men i kunstens favn er ingen trygg. Under Venezia-biennalen i fjor innredet det dansk-norske paret Elmgreen og Dragset en sterkt homo-erotisert ungkarsleilighet. Under åpningen ble selveste dronning Sonja geleidet av de to smilende kuratorene gjennom noe som åpenbart skulle forestille en penisring. Hennes Kongelige Høyhet skrittet så og si inn i intimsonen til noen riktig uskikkelige gutter, uten å ane den minste uråd. La det være trøsten neste gang du entrer en kunstutstilling og frykter å trå feil: Det skjer i de beste familier.