Sjenerøs komedie

«Om hester og menn» er et knippe tragiske historier dynket i islandsk humor.

FILM: Før mannen fikk bil, kom han seg fram her i verden med firbeint hjelp og det gjaldt å ha et godt håndlag med de levende hestekreftene. Denne nærheten mellom menneske og hest gikk tapt da vi fant oss andre transportmidler og det er en fryd å se intimiteten skildret så mesterlig som i denne filmen.

Debuterende regissør Benedikt Erlingsson, godt kjent som teaterinstruktør og skuespiller, går rett på sak.  Kolbeinn (Ingvar E. Sigurdsson) forsøker å legge bissel på ei noe motvillig hoppe. Men litt godsnakking og varsomhet får han det til. Han traver stolt nedover grusveien på den islandske landsbygda og besøker nabokone Solveig, som han har et godt øye til. Tiltrekningen er gjensidig, men vi vet alle hvor tregt det menneskelige paringsritualet kan forløpe.

Fabulerende
Hester hopper over alt dette. Hvis du har lurer på hva som skjer på bildet, kan jeg avsløre at det er Solveigs hingst som har revet ned innhegningen og besteget Kolbeinns hoppe, med Kolbeinn som passiv tredjepart, mens naboene ser på  med kikkert. Forspill er for pyser. Jeg vet ikke om hestekuk er et skjellsord på Island, men den nevnte hingsten steller i stand trøbbel for både menn og merr. Det ender i sorg og begravelse.

Dette er filmens første historie. I løpet av åtti minutter får vi fem-seks fabler om «hester og mennesker», som ville vært en mer presis norsk tittel. Historiene er svært varierte, men alle handler om forholdet mellom hester, menn og kvinner. De starter tett på, med kamera så nært at verden speiles i hestens øye. Deretter zoomes det ut, handlingen skrider fram og Erlingsson får hestene til å framstå som kloke observatører av menneskelig dårskap.

Rik humor
«Om hester og menn» er blitt en prisvinnende festivaltraver, noe som betyr at den har begrenset kommersielt potensiale. Den er ikke desto mindre full av frodig liv, fart og action. Lydbildet er preget av svært variert musikk som både skaper driv og framhever den herlige komikken.

Islendinger har i over tusen år vært kjent for å fatte seg i korthet. I denne filmen er det omtrent like mange vrinsk som replikker. Den rike humoren og nærheten til hestene blir formidlet gjennom bilder, på minneverdig vis.