REPERTOARSTERK: Randy Newman øste fra sanger skrevet over et tidsrom på 40 år under sin konsert på Sentrum Scene i Oslo. Foto: Hans A Vedlog / Dagbladet
REPERTOARSTERK: Randy Newman øste fra sanger skrevet over et tidsrom på 40 år under sin konsert på Sentrum Scene i Oslo. Foto: Hans A Vedlog / DagbladetVis mer

Sjenerøs satiriker i storslag

Randy Newman med suksesskonsert i Oslo.

||| En mann og et flygel på en naken scene. 34 sanger i løpet av to ganger 45 minutter. Publikum i et grep som aldri glapp — Randy Newman (66) kom, sang og vant i Oslo torsdag kveld.

Etter 40 år og et dusin album har den amerikanske låtskriveren, (film)komponisten og artisten ei veritabel repertoarskattkiste å øse av, og han var sjenerøs i utdelingen.

Rullende, new orleans'ke pianotakter innledet «It's Money That I Love» før en potent «Mama Told Me Not To Come» - en hit for Three Dog Night i 1970 - forsterket inntrykket av en vital, pågående veteran. De to ble opptakten til en skiftende strøm av hudløse kjærlighetsballader og mediumtempolåter med dels ironiserende, dels medfølende tekster - akkurat slikt som Randy Newman har forsynt verden med i 40 år og åpenbart akkurat slik oslopublikumet ville ha ham på Sentrum Scene.

«Short People»

«Short People» og «Marie» kom tidlig i konserten, «You Can Leave Your Hat On», tittelsporet fra den nyeste plata, «Harps and Angels», og klassikeren «Political Science» mot slutten av første sett. Sistesettet inkluderte den stadig like uhyggelige «In Germany Before The War», «Baltimore», «God's Song», «Rednecks», «Louisiana 1927», «I Love LA» og «Sail Away».

Som ekstranumre kom i tur og orden «My Life Is Good» fra 1983, «Feels Like Home» fra 2008 og «I Think It's Going To Rain Today» fra 1968 - om noe en understrekning av tidsspennet i en karriere som er fattig på hits, men desto rikere i form av sanger som har tålt tidas tann.

Skreddersøm

Sceneartisten Randy Newman er fortsatt heller ikke å forakte, der han synger med et høyst personlig vokaluttrykk som ikke er mye annerledes i dag enn for 40 år siden. Direkte vakkert i skjønnsangforstand låter det ikke, men i likhet med andre som opererer med vokal skreddersøm tilpasset egne tekster og melodier - Dylan, Cohen, Young - formidler Randy Newman sangene sine på en måte som gjør det vanskelig å tenke seg alternativer. Muligens ville et lite band og en korist ha gitt konserten litt større dynamisk spenn, men Newman er en mer enn god nok pianist til at han klarer seg godt som sin egen akkompagnatør; enkel, men elegant i harmoniseringene og med alt fra bluesskjemaene til honkytonk og Professor Longhair-inspirert New Orleans-piano i fingrene.

Muntre introduksjoner til låtene skapte ytterligere god stemning mellom scenen og en sal der mange kjente igjen mye av repertoaret etter bare få takter. Jo, Randy Newman kom til sine egne, og de tok ham vel i mot, men heldigvis: Mest fordi han fortsatt er en strålende formidler av en sangportefølje de færreste kan oppvise maken til, og ikke fordi han er et kjærtegn fra fortida for nåtidas nostalgikere.