Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sjøfuglene kan forsvinne

Britiske Adam Nicolson har skrevet en vakker bok om truede sjøfuglene og deres mangfoldige liv.

SJØFUGL: En havhest glir over havoverflaten utenfor Svalbard. Foto: NTB SCANPIX / Håkon Mosvold Larsen
SJØFUGL: En havhest glir over havoverflaten utenfor Svalbard. Foto: NTB SCANPIX / Håkon Mosvold Larsen Vis mer

«I løpet av de siste 60 årene har bestanden av sjøfugler på verdensbasis falt med to tredeler», skriver Adam Nicolson nøkternt mot slutten av «Sjøfuglens skrik».

Briten er ikke bare en kunnskapsrik journalist. Han er også en forfatter som gjør abstrakte utregninger konkrete. I dag finnes det én milliard færre sjøfugler enn i 1950. Fortsetter utryddingen i samme fart, vil de ha forsvunnet i 2060.

Poesi og vitenskap

Men boka er ikke en skremmende skildring av klimakrisens konsekvenser. Den er derimot en undersøkelse av våre fantasier, forestillinger og kunnskap om sjøfugler.

Med et rikt tilfang av poesi og vitenskap tar han oss fra det antikke eposet «Odysseen», via dikt fra 700-tallet, til dagens forskning på i alt ti forskjellige arter.

Underveis presenteres vi for en mengde fakta om skarv, måke og albatross. Vi får også forklart endringer i vitenskapens syn på fugler. For eksempel at moderne ornitologi baserer seg på Jakob von Uexküll. Han var ikke bare venn av dikteren Rainer Maria Rilke. Han var også den første som påviste at fugler ikke er mekaniske vesener. Som oss har de har følelser, relasjoner og hukommelse. I likhet med mennesker er fugler individer med sine hver sin egenartet opplevelse av omverden. Nicolson, som er utdannet ved Cambridge og den femte baronen av Carnock, krydrer i god britisk tradisjon framstillingen med begreper som «Umwelten», «inscendens» og «antropocen».

Ut i naturen

«Sjøfuglens skrik» er likevel alt annet enn en tung fagbok. Den begynner slik:

«En dag satt jeg på en bratt gresskledd hylle på Shiant-øyene, 70-80 meter over havflaten i Minch, dette brede havsundet mellom det skotske fastlandet og Ytre Hebridene.»

Under lesingen kunne jeg ikke fri meg fra å tenke på David Attenborough og hans naturprogrammer på TV. For også Nicoloson tar oss ut i naturen. Vi følger ham på seilaser til Norge, Shetland, Maine, Kanariøyene, Falklandsøyene og Sør-Georgia. I hvert kapittel skildrer han med et vell av observasjoner og slående bilder livet og livsvilkårene til sjøfugler som havhest, lundefugl og krykkje. Han forteller anekdoter om rivalisering og parring. Og om enkeltfuglers utrolige ferd over verdenshavene på jakt etter mat.

De to oversetterne, Kristin Gjerpe og Hege Mehren, har sikkert grep om de ofte myldrende enkeltscenene. De forvandler også de mer luftige skildringene til poetisk sakprosa. Som denne beskrivelsen av havhestens luftferd:

«Luften er ikke alltid med på notene. Nå og da går det en merkelig mangel på trygghet gjennom havhesten […] en slags nøling med hele kroppen, et host midt i svevet.»

Selv om oppbygningen av de ti enkeltkapitlene er litt for like, anbefaler jeg boka. For alle som er opptatt av sjøfugler og av klimakrisen. «Sjøfuglenes skrik» er en vakker bok om hvor tom verden vil bli om sjøfuglene skulle forsvinne.