Sjokk- opptur

Om en drøy måned kommer Shania Twain til Norge. Det er overraskende nok noe å glede seg til.

KONSERT: PARIS (Dagbladet): Den kanadiske superstjernen har solgt hundretusenvis av plater i Norge de siste åra, kanskje like mye på grunn av som til tross for et tvilsomt musikalsk rykte. «Verdens best betalte lap dancer », som countrytøffingen Steve Earle så frekt karakteriserte henne.

Det «tvilsomme» skyldes først og fremst at dama selges inn som en slags countrystjerne, når sannheten er at hun snarere er en tantete variant av Britney eller en kvinnelig Robbie. Hun har enorm gjennomslagskraft i voksenpopmarkedet og hos deres små avkom, og skraper med seg noen små markedsandeler midt imellom.

Å legge vekk countryforhåpningene er et greit utgangspunkt for å kunne nyte en kveld i Shania Twains selskap, selv om hennes innsats sammen med bluegrasstjerna Alison Krauss og Union Station på fjorårets Dolly Parton-hyllest ga mersmak hos tvilerne.

Russisk kaviar

Hun og rockprodusent-mannen Mutt Lange har tjent nok penger og har stort nok hus til at de strengt tatt kan spille inn smale bluegrassplater resten av livet og fortsatt ha til russisk kaviar på brødet.

Men ikke ennå. Shania Twain er en stadionentertainer av overraskende høy klasse. Turnéåpningen i Paris i går kveld - europaturneen besøker Oslo Spektrum 18. mars - viste et særdeles velsmurt show, hvor Shania og hennes store band (ikke mindre enn tre felespillere er med) faktisk makter å trekke låtene helskinnet og tidvis skinnende ut av den redselsfullt produserte sisteskiva «Up».

Stadiondronning

«Up»-turneen viser seg å være et fascinerende stykke underholdning, som godt lar seg sammenlikne med Robbie Williams' Oslo-visitt på seinhøsten i fjor. Faktisk er hun et hakk bedre: Hun synger bedre, hun har bedre låter, og bandet sparker fint og hardt ifra seg, til tross for en rystende «S.A.T.S.-instruktør på after ski i Hemsedal»-styling. Og hun er litt mindre bilselger.

Det hele begynner med Shania Twain i grønn topp og turkise boksesko og østrogenbomben «Man! I Feel Like a Woman!» . På «Honey I'm Home» bryter hun ut av sitt massive stadionuttrykk og gir publikum litt av den countryjenta vi vet finnes i henne. Den lett «Dancing Queen»-aktige «C'est La Vie» viser likevel at hun ofte har mye mer til felles med Abba enn med Parton. «She Is Not Just a Pretty Face» blir noe i nærheten av en selvoppfyllende profeti, og ellers veksler hun og bandet ledig mellom den mest anstrengende arenarocken og mer «dans på lokalet»-aktig jordnærhet. God steelgitarist har hun også med seg, ikke minst bevist i en meget fin «Forever and Always» . Og selvsagt kommer storhitene «I'm Gonna Getcha Good» og «That Don't Impress Me Much» mot slutten.

Dullemor

Irritasjonsmomentene etter Shanias første Europa-konsert på denne turneen er ikke substansielle. De er, vel, bare litt irriterende: Det blir vel mye dulling med publikum - autografskriving mens hun synger , lange pratepauser (på fransk i går) mellom låtene og et par klamme sekvenser hvor hun trakk opp noen kids på scenen - men på den annen side handler en Shania Twain-konsert om å være renslig og morsom underholdning for hele familien.

At hun også overbeviser skeptikerne, er en sjokkartet bonus.

OVERRASKER: Ikke bare et pent ansikt, likevel.
TRE SKIFT: Shania Twain åpnet i grønt, turkist og svart, gikk over i rødt, glittergrått og svart, og avsluttet i hvit fransk fotballtrøye. Se opp for norsk landslagstrøye under ekstranumrene i Oslo Spektrum 18. mars.