Sjokk på Blindern

LITTERATURPROFESSOR

Arne Melberg holdt forleden en forelesning på Blindern der han foreslo å oppheve skillet mellom skjønn- og faglitteratur under fellesbetegnelsen «prosa». Et begrep like diffust som «bok», og som for den gjengse leser virker nokså udramatisk - ei bok er ei bok.

For skjønnlitterære forfattere betyr det heller ikke så mye. De kan fortsette å blande dikt og virkelighet etter eget forgodtbefinnende. Og det gjør de da også. Som begrunnelse for sitt nyoppfunne begrep trakk Melberg fram to romaner: Den tyske forfatteren W.G. Sebald som «dokumenterer» fiktive personer med svart-hvitt-fotografier. Og Dag Solstad som skriver en roman om Dag Solstad.

MEN EN SAKPROSAFORFATTER

som Åsne Seierstad har ikke like mye å tjene på spørsmålet om sannhetsgehalten i hennes «dokumentar». Blir hennes «objektive» journalistblikk like pirrende lesning som halvfiktiv prosa?

Et så tilsynelatende forsiktig professoralt utspill kan likevel få store konsekvenser. For hvordan da «ordne» institutter, stipender og professorater? Riktignok tok en litt sår sakprosaforsker ordet og ønsket begrepet «prosa» velkommen med håp om at professoren nå ville omtale knusk tørre sakprosatekster som annet enn «dølle». Mens en annen forsøkte å redde stumpene med forslag om et lesningsskille mellom faksjon og fiksjon. Og hva med innkjøpsordningen? Hvis alt er «prosa», betyr det at såkalt skjønnlitteratur ikke lenger vil ha økonomisk forrang framfor sakprosaen (her bobler det jo allerede).

LITTERATURVITERNE SELV

må føle seg lurt. Melberg, som i 40 år har tviholdt på «fiksjonen» og den rene tekst, åpner nå alle sluser. Nettopp han, som i litteraturvitenskapens glanstid holdt en hel generasjon studenter i age med tålmodige utredninger om tekstuelle dekonstruksjoner. For så å holde dem for narr med et: «Det var visst ikke sånn likevel.»

Og hvorfor akkurat nå? Professoren må jo ha merket seg at sjangerblanding alltid har vært et litterært problem. Om ikke annet så ved et blikk på den grumsete sjangeren som kaller seg selv historiske romaner, og som har kunnet tukle så mye de vil med virkeligheten uten at han har reagert.

ER DET SLIK AT PROFESSOREN

først har fått øynene opp for problematikken når forfatterne selv problematiserer sjangeren i sine romaner? Eller føler Melberg presset fra sakprosaen, som nå sprenger seg ut av sin musegrå lektorale ham. At tekstuelle dypdykk i fiksjonen rett og slett ikke er «in» lenger - og at vi nå vender oss mot den «dølle» sakprosaen, som ved hjelp av en Seierstad tørker støv av seg selv.